Nå har vi sjekket ut og gjør oss klare for den 1200 nm lange seilasen til St. Helena. Vi droppet planene om sightseeing og safari. Det er så mye vi har lyst til å se både her i Namibia og i nabolandene, at vi bestemte oss for å spare det til en annen gang.
Vi er veldig fornøyd med oppholdet her; både byene og ”vinterferien” vi hadde i sanddynene i Boat Bay, Hottentot- og Spencer Bay med sandboarding, ubegrensede mengder med hummer (hyggelige fiskere vi traff) og aftersand.
Godt var det at ingen fortalte oss at det var forbudt å gå i land før en av de siste dagene…
Ankringsplassene i byene Lüderitz og Walvis Bay er som i byer flest. Men folkene her er utrolig blide, hjelpsomme, nysgjerrige og hyggelige. Smiler og ler og sender oss på villstrå rundt omkring når vi har spurt om veien. Damen som er ansatt i yachtklubben vet for eksempel ikke verken hvor eller hvordan man sjekker ut av landet. Hun sier hun bare har vært ansatt i 6 mnd, og at hun har tenkt til å lære seg det etter hvert… Når hun etter å ha fortalt oss dette ikke gjør noe som tyder på at hun har tenkt til å hjelpe oss videre er det bare å finne noen andre som kanskje vet. Det er andre forhold på arbeidsplassen enn hjemme og det er ikke et uvanlig syn at ansatte sover på pulten på offentlige kontorer. På tollkontoret i Lüderitz hang det store plakater foran hver arbeidsplass med ”No Corruption” skrevet tre ganger med store bokstaver. Men det har nok hjulpet!
Vi har ikke hatt noen dårlige opplevelser bortsett fra et par drosjesjåfører som etter turen krever en helt annen pris enn det vi avtalte på forhånd.
Ellers er det yrende dyreliv langs kysten; hval, sel, delfiner, pingviner, pelikaner, flamingoer med mer. Den kalde Bengula strømmen, som kommer fra Antarktis, går nordover mot ekvator langs kysten. Den kjøler ned sjøen og det er ikke mer enn 14 grader i vannet. På dagene har det vært rundt 20-25 grader i luften, men om kveldene og natten er det fuktig og iskaldt. På nattseilasene var det bare å ta på seg 3 lag med de varmeste klærne man har pluss lue, votter, skjerf og støvler. Brrr!
Rett sør for Walvis passerte vi Tropic of Capricorn (Stenbukkens vendekrets) for fjerde gang.
Namibia ble selvstendige først i 1990, Walvis Bay ble avgitt i 1994. Var frem til første verdenskrig tysk koloni og kalt Tysk Sydvest-Afrika. Både by- og gatenavn er tyske og i butikkene finner man blant annet apfelstrudel, sauerkraut og wurst.
Sør Afrika okkuperte kolonien under første verdenskrig og etter andre verdenskrig ble den annektert som territorium, uten internasjonal anerkjennelse. Sør-Afrika innførte sitt apartheidsystem, og i 1966 startet full krig mellom SA på den ene siden og den marxistiske uavhengighetsbevegelsen SWAPO, støttet av Angola og Cuba, på den andre.
Landet er med sine 2,1 million innbyggere blant de tre uavhengige landene i verden med lavest befolkningstetthet. Majoriteten av befolkningen er av afrikansk avstamming. Eneste offisielle språk er engelsk, selv om få har dette som sitt førstespråk. Det er dessverre også her katastrofale tall når det gjelder HIV/AIDS. I tillegg til stor arbeidsløshet og ulik fordeling av inntektene. Utvinning og utførsel av mineraler er hovednæring. Vi har speidet etter diamanter i sanden, men dessverre ikke funnet noen. I dag søkes det hovedsakelig etter disse på havbunnen, for oss var det altfor kaldt i vannet til å lete der.
16 % av landarealet består av ørken med Namib langs kysten og Kalahari vest i landet.
Tidligere trodde vi at en ørken er ganske ensformig, men nå vet vi at det er utrolig vakkert med utallige farger, former og størrelser. Vi vet også at det ikke er spesielt gøy med fralandsvind når man ligger ankret opp langs kysten her. Sand i ørene tar det også en stund og få ut.
Vi gleder oss til å komme tilbake til Afrika ved en senere anledning, anbefales!
Nå håper vi på en fin seilas i morgen, vil bli noen milepæler underveis. Som vanlig kan dere både følge oss og kommentere helt vilt her…
PS! På veien er det mulig at det er noen ”sorte hull” uten satellittforbindelse. Så det er INGEN grunn til engstelse hvis dere ikke hører noe fra oss et par dager.
Mads og Elin
