Resolution Bay, Tanna, Vanuatu

Vanuatu, frem til uavhengigheten i 1980 kjent som Ny
Hebridene, består av 13 store og 70 små øyer
som strekker seg fra 13 til 21 grader sør og 166 til
171 grader øst. Øyene har mye regnskog og mange
fruktbare daler. Grunnet vulkansk jord, tropisk klima
og regelmessig regnvær er øyene dekket av vegetasjon.
Derfor heller ikke så overraskende at økonomien er
agronomisk; Manioc, taro, yams, søtpoteter, kål,
kava, sukkerrør og tropisk frukt dyrkes året rundt. I
de kaldeste månedene, fra juni til november, dyrkes
tomater, paprika, bønner, poteter og løk. Eksport av
storfekjøtt, kakao, vanilje og peanøtter er i ferd
med å bli den viktigste inntektskilden. Mange
tidligere copra plantasjer er nå omgjort til
kvegfarmer.
Arkeologer har funnet at disse øyene har vært bebodd
siden 3000 f. Kr. Første vestlige oppdager var
portugiseren Pedro Ferdinand de Quiros som kom til
øya Espiritu Santo i 1606. På slutten av 1800-tallet
ble de innfødte tvunget til å arbeide på
bomullsplantasjer på Fiji og i Queensland, Australia.
Bare 25 % kom tilbake til Vanuatu, men brakte med seg
sykdommer som tok mange liv. I 1872 tok England
kontroll over landet for "å beskytte innbyggerne".
Frankrike ønsket også makten og uten hensyn til de
innfødte, startet en konfrontasjon om herredømmet som
varte helt til 1914. Enigheten gikk ut på at de
skulle dele kontrollen og dette varte frem til
uavhengigheten i 1980. Under denne perioden måtte de
innfødte i tillegg til sin egen stammes lover bl.a.
forholde seg til to europeiske lands lover, språk,
valutaer og ulike måle- og vektenheter. Også separat
politi, sykehus og offentlige kontorer. Selv om
Vanuatu nå er et demokratisk land kan folk som
åpenlyst kritiserer regjeringen fort bli erklært for
uønskede.
Misjonærer har hatt, og spiller fremdeles en viktig
rolle for menneskene her og de aller fleste
religioner er representert. Misjonsskoler står for
utdannelsen av ca 50 % av øyenes barn. En litt
uvanlig kult er John Frum bevegelsen her på Tanna.
Den ble startet i 1930 og var opprinnelig en protest
mot den hvite manns religion. Denne kulten har i dag
flere tusen tilhengere og de tror at Messias en dag
vil returnere til øya i et frakteskip fylt med
jordisk gods og gull. Ukens gudstjeneste avholdes
fredag formiddag og hver fredag kveld spilles det opp
til fest som varer helt til lørdag morgen.
Vanuatu har ca 206.000 innbyggere hvorav 94 %
melanesiere, 4 % franske og resten fra andre
stillehavsøyer, England, Vietnam og Kina. Landets
valuta er vatu. Offisielt språk er fransk og engelsk.
De fleste snakker et av disse avhengig av hvilken
skole de har gått på, men seg i mellom snakker de
bislama. Totalt finnes det ca 115 ulike språk på
øyene.
Men så til litt av alt vi har opplevd siden vi kom
hit torsdag ettermiddag; fredag morgen ble vi kjørt
inn til øyas største by Lenakel for å sjekke inn og
for å veksle penger. "Veiene" er dårlige og siden vi
satt både tett og ubehagelig bakpå lasteplanet på en
jeep var vi ganske mørbankede og støvete da vi etter
ca 2 ½ times tur var fremme i byen. Men for en natur
vi fikk se på veien; vulkanlandskap, regnskog, fjell,
gigastore banyantrær med hytter i kronene, pittoreske
landsbyer, ulike marked og overalt blide mennesker.
Det er verken mange biler eller turister her, og
overalt vinker og roper folk hallo og ha det når man
kjører forbi. Helt herlig!! Heller ikke noe søppel å
se noe sted. På veien stopper man og tar opp flere
passasjerer selv om det allerede er mer enn fullt. I
byen gikk turen først til banken, vi var blitt
fortalt at vi måtte regne med å stå minst en time i
kø, men etter noen minutter ble det litt murring i
køen da en bankansatt kom frem og loset to hvite menn
(William og Mads) foran den lange køen. Det ble fort
til latter når en bak i køen ropte "put on the
boiling water" (kannibalisme varte etter sigende helt
frem til midten av 60-tallet her på Vanuatu).
Formalitetene tok sin tid, men vi fikk sjekket inn og
på veien tilbake stoppet vi på et marked og bilen ble
enda litt fullere da sjåføren fylte planet med ris-
og melsekker og kavarøtter. Bortsett fra denne type
varer og klær, er landsbyene stort sett selvforsynte.
Men de har problemer med å få tak i fisk, da de
uthulte kanoene deres ikke egner seg på havet. De
plages av mye malariamygg, dysentri og hepatitt. Det
er blitt daglig rutine nå med solkrem før mygg gift!!
Husene lages av bambus og flettede kokosmatter, inne
er det svært enkelt med ett rom, grue, jordgulv og
kokosmatter til å sitte/sove på. Det ser derfor helt
"feil" ut med nye oransje skilt utenfor noen av
butikkene med teksten "Digicel – top up here".
Mobiltelefoner er, på tross av at ingen har innlagt
strøm, på full fart inn. Noen har generator, andre
får ladet opp i butikken eller evt. i tilreisende
båter og lignende. Vi har foreløpig bare ladet én,
men en svensk nabobåt, som har vært i Vanuatu siden
juni, fortalte at de på et tidspunkt hadde 16
telefoner til ladning.
Vi er blitt godt kjent med en fantastisk ung mann her
som heter Tom Tomson og han har fortalt oss at
telefonene er kjempefine å bruke som lommelykt om
kvelden, men at de ellers egentlig ikke er bra for
dem. Han sier at det er blitt mange flere skilsmisser
fordi det er blitt for enkelt å sende sms til den
unge søte dama i nabolandsbyen…
Rundt bukta her vi ligger i Port Resolution ligger
det en stor og to små landsbyer. Hver landsby har sin
høvding. Totalt ca. 400 mennesker, som alle er i
familie på en eller annen måte. Kvinnene flytter til
mannens landsby når de gifter seg. For oss virker det
som om de lever i harmoni og at de er flinke til å
dele på det de har. Også barna. Ikke uvanlig å se 2
-åringer som ubevoktet prøver å åpne kokosnøtter med
machete eller løper rundt med den i hånden.
Litt pussig at noen i samme landsby foretrekker
engelsk og andre fransk. De forholder seg ikke til
tall og vet verken hvor gamle de selv eller barna er,
hvor lenge de har vært gift og i noen tilfeller hvor
mange barn de har. Snakket i går med en mann som
svarte at han hadde 7 barn - 3 jenter og 2 gutter.
Blir derfor litt artig komplisert når de avtaler
klokkeslett med oss for å treffes eller vi skal
betale for noe… "Vanuatu-time" betyr mye venting.
Bursdager feires ikke og på julaften legger alle i
landsbyen en lapp med navnet sitt på i en bolle og så
trekker du etterpå din hemmelige venn som skal få den
ene julepresangen du har med deg. Det er store
feiringer når barna får sine første hår på hodet,
første menstruasjon for jentene, omskjæring og første
barbering for guttene. Da slaktes det både gris og
okse. I landsbyene rundt her bruker de klær, men har
blitt fortalt at det litt unna finnes landsbyer hvor
de ikke gjør det. Noe de synes er veldig morsomt og
rart. Men de forteller at det bare er i sin egen
landsby de har "kosedressen" på. De har klær de tar
på når de for eksempel skal til byen. Klær er dyrt,
så de blir veldig glade for avlagte klær. Til
gjengjeld får man frukt og grønnsaker. Noen få av
mennene reiser til hovedstaden Port Vila på øya Efate
for å jobbe på plantasjene til "de hvite", men sier
det er veldig dårlig betalt. I utkanten av landsbyen
her er det utrolig nok en Yacht Club og en resort,
enkle forhold men det et mulig både å vaske klær i
kummen og å ta seg en dusj. Vi er blitt fortalt at
enkelte arrangører av regattaer som seiler innom her
har vært med på å betale for byggingen av dette.
Utenfor står det et skilt med tekst på bislama som vi
spurte om å få oversatt, Thomson hadde litt problemer
med dette, men sa til slutt at det stod at "dette
sted tilhører den hvite mann, og ingen innfødte har
adgang". De som jobber på resorten er ikke så veldig
populære i landsbyen og det er sikkert lurt at de har
satt landsbyhøvdingens sønn med familie til å drive
stedet.
Mennene bruker mye av dagene på landsbyens plass for
kavasermonier. Dette er også stedet hvor
landsbyhøvdingene løser eventuelle konflikter.
Kvinner har ikke adgang!! I motsetning til på Fiji
hvor røttene pulveriseres og drikkes foretrekker
mennene her å tygge på røttene. Dette medfører mye
spytt- og klyseproduksjon, ikke veldig sjarmerende.
På spørsmål om det er skadelig for helsa på noen måte
er svaret nei… Men derimot er vi blitt fortalt at det
i mange landsbyer dyrkes og røykes marihuana, og at
man da på et eller annet tidspunkt klikker og blir
kriminell. For et par uker siden var det et mord med
machete i en slik landsby i nærheten, morderen ble
ført til Port-Vila hvor politiet brakk begge armene
og beina hans før de kastet ham i fengsel. Håper ikke
det stemmer!
Etter et vi kom tilbake til båten på fredag sjekket
vi ut et par fantastiske strender og klatret opp i
berget for å se på noen varme kilder. På flere av
strendene strømmer det varmt vann fra kildene ut i
sjøen, ypperlig for spa, klesvask og koking av
grønnsaker, ribbing av høner osv.
På kvelden hadde vi avtalt at vi skulle dra til en av
John Frum-landsbyene for å delta på fredags-dansen.
Avtalen var at vi skulle dra herfra kl 19 og være
tilbake ved 21 tiden. Det ble ikke akkurat sånn, men
vi kom oss dit til slutt… etter nok en lang ristetur
på planet. I landsbyen var det en paviljong hvor tre
band fra ulike landsbyer byttet på å spille og synge.
Utrolig vakkert, men ble litt ensformig etter mange
timers venting på at bilen skulle plukke oss opp
igjen. Dette var ikke tradisjonell dans, som vi
fremdeles har til gode å se, men mer som god
gammeldags dansemoro. Bortsett for at vi ble fortalt
av landsbyhøvdingen at det ikke var tillatt at menn
og kvinner danset sammen; mennene kunne danse på alle
sider av paviljongen, mens kvinnene hadde et lite
område noen hundre meter unna – lange skjørt påkrevd.
Festen er hver fradag fra 19 om kvelden til lørdag
morgen kl 07 – og alle deltar uansett alder. Mange
var utrolig gode til å danse og det var utrolig mye
morsomt å se på. Men holdt til slutt på å bli helt
sprø av all klysene som ble spyttet rundt overalt….
Lørdag tok Tomson oss med til både sin og noen andre
landsbyer, vi plukket lime og sitroner fra trærne.
Barna vi treffer er utrolig nysgjerrige på oss og
synes vi ser fryktelig rare ut. Men kjærligheter og
ballonger er utrolig populært. På ettermiddagen dro
vi av gårde igjen for å se på øyas aktive vulkan som
heter Yasúr. Det var en utrolig opplevelse, som det
fineste fyrverkeri – men litt vanskelig å puste og
mye lavaaske og sand overalt.
I går hadde vi besøk i båten stort sett hele dagen,
de synes vi har utrolig mange rom og stor plass. Og
så er det spennende å prøve nye ting som epler,
grovbrød og gulost. Det siste falt ikke i smak, men
det gjorde derimot peanøttsmør. Et helt vanlig
spørsmål vi får her er: hva dyrker dere i deres land?
I går ettermiddag dro vi av gårde med flere lokale
for å snorkle etter hummer, til fots denne gangen.
Vi trodde det var rett i nærheten, men det viste seg
å være på den andre siden av øya og på veien var vi
innom flere landsbyer for å plukke opp flere lokale
som også skulle være med. Vi hadde bare to lykter
men William (fra Small Nest) og Mads ble med ut til
revet og ble utrolig imponert over hvor raske de var
i vannet. Da gutta kom tilbake med storfangst gjorde
det ikke noe at vi var søkkvåte og kalde og at det
var langt å gå tilbake i mørket.
Vi må tilstå at vi har gitt Tomson en gave som vi må
erstatte når vi kommer frem til Sydney; han har fått
noen svømmeføtter og en dykkemaske som ikke tilhører
oss… Den var veldig vond den masken Astrid, var den
ikke? Håper han klarer å fange mer fisk til
landsbyen sin med nytt utstyr i tillegg til pil og
buen han bruker. Han ble så glad at han og landsbyen
i kveld lager stor grillfest på stranden og de har
invitert oss og et par andre båter. Det blir både
hummer, fisk og kylling har vi hørt. Så fint om det
kan slutte å regne snart!
Onsdag morgen tidlig seiler vi videre nordvestover
til øya Erromango, før vi seiler til Efate og
hovedstaden Port Vila. Noen om bord synes det er
galskap å seile omveier mot nordvest når det store
målet ligger mot sørvest… Omtrent like alvorlig som å
høre "kaldere" når du har vært innom "varmt" i tampen
brenner :-) Vil selvfølgelig gjerne se mer av dette
fantastiske landet, men alle servicelampene mine
blinker rødt… Vel det er nok bare å legge til et par
ekstra nattevakter på dimmekalenderen min!!