Gladstone, Coral Coast

10. april seilte vi fra Mooloolaba til Great Sandy Strait. Nå var vi tilbake i kjente trakter igjen! Vi hadde passeringen av Wide Bay bar friskt i minne fra turen sørover i November, og var spent på hvordan forholdene ville være nå. Men det viste seg at vi hadde bekymret oss unødig, og "the Mad Mile" var denne gangen ikke ubehagelig i det hele tatt. Vel inne i Great Sandy Strait, fortsatte vi noen mil innover til Garry's Anchorage på Fraser Island. Dette er en beskyttet ankringsplass i et sideløp av stredet, som gir et godt utgangspunkt for å seile videre gjennom stredet mellom Fraser og fastlandet. Med selskap av Small Nest og Sea Level, ble vi liggende i to netter på Garry's.

Great Sandy Strait er på de grunneste områdene akkurat dype nok for Go Beyond ved moderat høyvann. Det betyr at tidspunktet for passering av disse områdene må beregnes nøye i forhold til flo. Som ved passasjen sørover, gikk dette helt greit. Vi hadde ved et par anledninger marginal klaring til bunn, men det er som kjent nok... Vi kom frem til Kingfisher Bay ved solnedgang, og rakk akkurat å slippe anker før det ble helt mørkt.

Fraser Island er regnet som verdens største sandøy med et areal på over 1800 km2. Øya er ca 120 km lang, og 24 km på det bredeste. Fraser har blitt til ved at sand har akkumulert seg over en vulkansk steinformasjon. I løpet av 750 000 år har 300 kubikkilometer sand blitt brakt hit med havet fra de store elvene i New South Wales! Øya er i stor grad dekket av regnskog, bortsett fra langs kysten. Det er også noen små og større innsjøer på Fraser, og et par "ørkener" innenlands. Fraser skal også huse den genetisk reneste stammen av dingoer i Australia, og vi hadde vi fortsatt tilgode å se en av disse beryktete villhundene. Bortsett fra dingoene, og kanskje en og annen krokodille, er det få fastboende på Fraser Island, - og de som bor her er stort sett tilknyttet turistnæringen og øyas eneste resort som ligger ved Kingfisher Bay.

Sist vi var her hadde vi dårlig tid, med familie som ventet på oss i Sydney, - så nå skulle vi ta oss tid til å utforske Fraser Island. Sammen med Small Nest bestemte vi oss for å leie en av firehjulstrekkerne som leies ut av et lokale utleiefirma. Øyas veinett består av noen få veier gjennom skogen over øya, og stranden langs hele østkysten. Veiene gjennom skogen er ikke mer enn hjulspor i sand, mens den brede stranden langs kysten er flat og hardpakket og fungerer utmerket som motorvei. Fartsgrensene er enkle: 60 km/t på skogsveiene og 80 km/t i skogen. For en gammel offroad-entusiast var dette som å komme hjem til Land Rover land (tross at det var en Toyota Landcruiser vi leiet). Willem og Mads ville begge kjøre, så det ble løst med en halv dag på hver...

De drøye 25 kilometerne fra Kingfisher og over til østkysten tok nesten en time å forsere på de vanskelige skogsveiene, men da vi kom til "motorveien" langs stranden gikk det unna. Pga tidevannet blir mye av stranden dekket av havet ved høyvann, så vi måtte gjøre unna strekningen fra sør til nord først, så kunne vi tilpasse stopp på tilbakeveien etter hvor mye tid vi hadde igjen.

Østkysten av Fraser er fascinerende, den brede stranden, mange små og mindre elver som renner ut langs stranden, sandformasjoner med flerfarget sand, og ikke minst vraket av skipet Maheno som ligger godt opp på land ved lavvann. Og så var vi så heldige å treffe på en enslig dingo som ruslet på stranden!

Vi kjørte innover på øya igjen litt lengre sør, og stoppet for å beundre et av de enorme trærne i regnskogen. Fraser Island er det eneste stedet i verden der høy regnskog vokser i sand og noen av trærne skal være over 1000 år gamle og ruve mer enn 40 meter over bakken! Videre inn på øya kom vi til Lake McKenzie som er en krystallblå innsjø av rent regnvann og omkranset av den fineste hvite kvartssand.

Det var en fantastisk dag rundt Fraser Island, og vi kunne vel fornøyde dra videre til Bundaberg dagen etter. Det var her vi ankom Australia for nesten 1/2 år siden, og vi var spent på om flommen hadde dype spor her siden sist. Bortsett fra å bunkre vann, diesel og proviant, - hadde vi ikke noen planer for Bundaberg denne gang, så det ble med en tur til byen med leiebil fra marinaen. Heldigvis så alt ut som sist vi var her, og byen har tydeligvis kommet seg raskt etter flomkatastrofen i januar.

Nå var vi klare for å komme oss nordover til blått vann og hvite strender. Vi hadde lyst til å seile fra Bundaberg til Lady Elliot og Lady Musgrave, men været tilsa at vi måtte hoppe over førstnevnte som har lite beskyttelse for høy sjø og svell. I motsetning til Lady Elliot, har Lady Musgrave en viss beskyttelse inne i  lagunen som er omkranset av et korallrev.

Lady Musgrave Island tilhører øygruppen som kalles Capricornia Group, og som bærer navn etter Tropic of Capricorn eller Steinbukkens Vendekrets på norsk. Steinbukkens Vendekrets ligger parallelt med ekvator ved ca. 23,5° sør og er den sørligste breddegrad sola kan stå i zenit på himmelen (motsvarende i nord er Krepsens Vendekrets, eller Tropic of Cancer). Pr. definisjon er dette den sørlige grensen for tropisk klima, - og her begynner også Great Barrier Reef.

Great Barrier Reef strekker seg over 2000 km, tilsvarende hele Norges lengde, fra Capricornia Group og nordover til Cape York, - og er i følge Wikipedia verdens største enkeltstruktur bygget av levende organismer!

Seilasen fra Bundaberg til Lady Musgrave gikk unna i rekordfart med bortimot 20 knops vind i ryggen. Kartene våre for revet er veldig dårlige, og det tok litt tid før vi var sikre på hvor vi skulle entre lagunen. Den trange passasjen ligger på nordsiden av revet og er bare vel 20 meter bred, og vi hadde sterk vind og 5 knops strøm mot oss. Men med full gass og en stø hånd på roret gikk også det bra, - og tross vinden kunne vi igjen ankre opp midt ute på havet uten nevneverdige bølger eller svell, og hoppe fra båten ut i krystallklart vann...

Vi fikk 3 herlige dager på øya, før vi på grunn av dårlige værutsikter måtte inn til kysten igjen. Det ble igjen en flott seilas på snaue 40 nm herfra og inn til kysten.

Pancake Creek er et perfekt sted å søke le for sørøstlige vinder, og vi var ikke de eneste som hadde valgt å legge seg her for å vente på bedre vær. Det er også et utrolig spennende sted å utforske, og vi fikk et par flotte turer gjennom bushen til fyret på Bustard Head og til Aircraft Beach, og en jolle tur gjennom mangrovekanaler i sumpene. Jim på Sea Level har kjøpt seg kite og kiteboard, så vi fikk trent på å fly kiten i god vind.

I dag dro vi videre opp til Gladstone hvor vi forhåpentligvis vil få ordnet med ny kabel til kartplotteren og handlet inn litt mat, mens vi venter på godværet som skal komme lørdag eller søndag. Da vil vi gå nordover til Keppel Bay og seile videre mellom øyene i Great Barrier Reef...