Det er vanskelig å rive seg løs herfra, vi er simpelthen litt forelsket i denne lille, sjarmerende øya. Dramatisk stiger den opp fra havet midt mellom Afrika og Brasil. Ved første øyekast ser den gold og utilgjengelig ut, men når man kommer nærmere ser man at det er grønt og frodig i dalene mellom fjelltoppene.
St. Helena utgjør sammen med Tristan da Cunha og Ascension, britisk oversjøisk territorium i Sør-Atlanteren. Øya ble oppdaget av portugiserne i 1502 men kom senere i nederlandsk besittelse, før britene i 1659 gjorde krav på øya. Inntil åpningen av Suezkanalen og oppfinnelsen av dampskip var Jamestown en strategisk og viktig havn, og cirka 1000 skip stoppet her årlig. Britene var engstelige for å miste herredømmet over øya og bygget derfor på 1800-tallet utallige fort, utkikkspunkt, og kanonstillinger.
På grunn av sin isolasjon ble øya også brukt som eksil for viktige fanger, den mest kjente er selvfølgelig Napoleon som sammen med sitt hoff og sine voktere ble sendt hit etter slaget ved Waterloo. Vi har besøkt både hans første tilholdssted Briars Pavillion, og Longwood House hvor han bodde frem til sin død i 1821, og gravstedet der han lå i 19 år før han ble fraktet hjem til Paris. Disse tre stedene er i dag fransk territorium og forvaltes av en fransk konsul bosatt på øya. At Napoleon bevisst skal ha blitt arsenikkforgiftet, slik mange tror, tilbakevises lokalt, - men en teori er at han kan ha blitt forgiftet av fargen i tapetene i Longwood House, som vissnok skal inneholde arsenikk. En annen teori er at han døde av magekreft, som også hans far og søsken skal ha lidd av. At historien varier litt ettersom hvem man snakker med og at guidene ikke er helt profesjonelle synes vi er en del av sjarmen. Under boerkrigen ble 6000 fanger sendt hit, og aldri siden har det bodd flere på øya. Befolkningstallene går stadig nedover og i dag bor det rundt 3700 ”saints”, som de kaller seg, her.
Saints er vennlige, gjestfrie og interessert i alt og alle. Å gå rundt i byen tar sin tid; alle hilser på alle, og alle, inklusive politiet, den engelske guvernøren og presten, har tid til å slå av en prat. De deler hjelpsomt ut informasjon om for eksempel hvor vi kan dusje, hvor og når vi kan få kjøpt grønnsaker og brød, når det slaktes kylling eller når det lages pølser. Her finnes ikke mobiltelefoner, de får kun inn et par sør-afrikanske TV stasjoner, og internett er dyrt og ikke alltid så bra. Bilenes registreringskilt er fra 1- til 4-sifret, og det samme gjelder fasttelefonnumrene. Fra søndagens messe er vi blitt fortalt at alle seilbåtene som er ankret opp her ble velsignet! Øyas fengsel ligger vegg i vegg med kirken og ser veldig koselig ut. Vi får rett og slett litt assosiasjoner til Kardemomme by.
Øyas livline er skipet RMS St. Helena som går i rute mellom Sør-Afrika, St. Helena og Ascension. Denne bringer, i tillegg til alt øyas innbyggere trenger, med seg de få turistene som kommer hit. Det er ingen havn her som skipet kan legge til, så alt fraktes inn og ut med småbåter og lektere. Når skipet anløper er så godt som alle øyas innbyggere engasjert, og vi var blitt fortalt at folk går ”mann av huse” når de ferske varene kom ut i butikkene, - og det gjør de…
Etter mye frem og tilbake er det endelig bestemt at det skal bygges en internasjonal flyplass med planlagt ferdigstillelse i 2015, finansiert av Storbritania. De første anleggsarbeiderne er allerede på plass. Men før de kan begynne på flyplassen må de bygge et kaianlegg hvor skip kan legge til og vei fra dette anlegget til flyplassen… Det er litt delte meninger om beslutningen. Noen håper på økt turisme, flere arbeidsplasser, og befolkningstilvekst. Noen mener det hadde holdt med en småflyplass med forbindelse til Ascension bl.a. for medisinsk evakuering.
Fra byen går bratte Jacobs Ladder opp til Half Tree Hallow, hvor majoriteten av øyas innbyggere bor. Denne er med sine 699 trinn en kraftanstrengelse. Skal love dere at det er mange seilere som går litt støle rundt her nå. ”Verdensrekorden” opp trappen er på 5 min og 11 sek. Cruiserrekorden, denne tiden vi har vært her, er satt av svenske Per og er på 7 min og 1 sek. Her i båten er vi stolte av kapteinen som foreløpig ligger foreløpig på 2. Plass med 7.58. Pass opp Per!
For et par soloseilere vi kjenner har det vært ekstra hyggelige og romantiske uker her (vi sier ikke mer), og øya har nok vært kulisse for mange romantiske historier! Tror kanskje vi har fortalt denne historien før, men den er så søt at vi tar den en gang til; I Australia møtte vi Sheryl som er herfra. Hun er nå sammen med sin franske mann mannskap på en amerikansk katamaran. Som 13-åring var han her med sin familie på jordomseiling og ble stormende forelsket i vakre Sheryl, og han lovet at han en dag skulle komme tilbake og hente henne. 9 år etter kom han tilbake, følesene de hadde for hverandre var fortsatt like hete, og da han kom tilbake året etter ble hun med han videre. De er i USA nå, men har kjøpt seg en leilighet her som de planlegger å flytte til etter hvert.
Vi har nå sett det meste av øya, både med bil og til fots på utrolige flotte turer. I tillegg til det vi allerede har nevnt har vi vært på øyas høyeste punkt ”Dianas Peak” 823 m, på Sugar Loaf Point og gått i fjellet langs kysten. Vi har besøkt guvernørens flotte hus og hilst på skilpadden Jonathan som med sine 179 år er øyas eldste innbygger. Vi har spist middag på byens koselige Hotel Consulate. Mads har beundret alle Land Rovere som finnes på øya, stått på vannski med den lokale klubben, dykket i grotter og vi har snorklet på et gammelt vrak som ligger her i bukten. Til og med byens sykehus er besøkt av en som måtte få sjekket ørene sine… Vannet er så krystallklart og blått som det kan bli, og det har fin temperatur. Endelig kan vi hoppe uti fra båten igjen! Mye fisk og hummer er det her også. Øya er sett med våre øyne rett og slett en langturseilers drøm! Det er veldig lett å bli her lenger enn planlagt, dette gjelder ikke minst for båtene med barn i skolepliktig alder, - her er man nemlig også hjertelig velkommen til å begynne på skolen om det er for en eller flere uker.
Det eneste vi kan klage litt på er ankringsplassen; den er veldig utsatt for svell, og vi ruller frem og tilbake – tror nok det er roligere forhold ute på havet. At båter dregger her er også ganske vanlig, og mens vi har vært her har det skjedd med fire båter. Britiske Martin fra Imagine ble ganske stresset da vi kom tilbake fra tur en dag og så at båten hans ikke lå der den gjorde da vi dro på morgenen… Det skulle vise seg at den ikke bare hadde dregget litt, men rett og slett vært på tur til Sør-Amerika på egenhånd! Heldigvis var det noen som hadde oppdaget dette og reddet båten hans tilbake fra et par sjømil ute.
På grunn av svellet som gjør det vanskelig å gå inn med egen jolle, er det en taxi-båt som kjører oss til og fra byen. Siste båt går kl. 19, så bortsett fra på lørdag hvor de satte opp en ferge kl. 23 for at vi også skulle få være med og feire St.Patricks day, har vi stort sett holdt oss i båten på kveldene.
På det meste har det vært 18 seilbåter her, nå er det rundt 10. Noen få skal samme rute som oss videre, men de fleste skal enten til Karibien eller Brasil.
Vi seiler mot Ascension på lørdag og regner med et kort opphold der før den spennende seilasen over ekvator og stillebeltet… Men før vi seiler videre skal vi prøve å få dykket en gang til, snorklet og badet litt mer, og kanskje gått en fin tur til i det flotte landskapet på øya.
E&M
