Thor Heyerdahl bodde på Fatu-Hiva ett år og har skrevet en
bok om stedet med samme navn. Vi har dessverre ikke lest
boken, men skal se om vi kan få tak i et eksemplar . I følge
Heyerdahl er Fatu-Hiva det vakreste sted på jorden, - og vi
er langt på vei enig. Det mest slående er hvor frodig og
grønt det er på de bratte klippene som stiger rett opp fra
havet. Overalt er det formasjoner av stein som ligner troll
og nisser (bilde), og som gir stedet en aura av mystikk. Og
så er menneskene her utrolig hyggelige.
Fredag spiste vi middag hjemme hos en lokal familie sammen
med mannskapet på "The Road". Vi var blitt presentert for
Lorena av en fransk båt, som kunne anbefale hennes "
restaurant" på det varmeste. Det viste seg at det var
Lorenas mor Kathy som hadde laget maten, for Lorena selv var
opptatt denne kvelden med vasking av kirken og dansetrening
med de andre i den lokale dansegruppen.
Middagen var typisk marquesisk kjøkken, med poisson cru,
kylling i kokossaus, brødfrukt, stekte bananer, revet papaya
med mer. Herlig måltid! Etter den hyggelige middagen gikk vi
ned til et slags samfunnshus hvor dansegruppen trente til
marquesisk mesterskap. Fasinerende dans (som krever stor
bevegelighet i hoftepartiet) etter rytmen fra trommer og
bambusstokker.
Lørdag kjørte Lorenas bror oss med båt til nabolandsbyen
Omoa, som ligger et par nautiske mil sør for Hanavave.
Kysten mellom Hanavave og Omoa er rå og vakker men nesten
utilgjengelig både fra land og hav (bilde). Geitene som
gresset i de stupbratte klippene var eneste tegn til liv.
Omoa er en svært dårlig beskyttet havn, med mye svell fra
havet som gjør den lite egnet for små båter. Men det er hit
forsyningsbåtene ankrer når de kommer til Fatu-Hiva. Derfor
er det også et bedre utvalg i de to butikkene her enn i
Hanavave. Det er også en baker her som lager brød
og baguetter. Det var i hovedsak sistnevnte vi dro hit for,
og vi kjøpte med oss et brød og tre baguetter. Vi har lært
et triks som gjør soltørkede baguetter som ferske, og skal
prøve ut dette etter hvert… Bakeren i Omoa er også
treskjærer, og han viste oss noen av sine utrolige arbeider
på sitt verksted (bilde). Omoa er en liten landsby med ca.
500 innbyggere (Hanavave teller ca. 350), og består av én
gate med sjarmerende hus og vakre hager.
Søndag morgen kl 08.00 gikk vi til gudstjeneste i Hanavaves
kirke. Kirken deles av både den katolske og den
protestantiske menigheten, og gudstjenesten ble en vakker og
fargerik opplevelse. Vi forsto ikke så mye av prekenen som
foregikk på marquesisk, men det var vel så mye innslag av
sang og musikk som var utrolig å høre på (bilde av Elin og
Madelein etter gudstjenesten. Blomsterkransen sistnevnte
har rundt halsen kalles en lei, denne tok det tre dager å
lage).
I morges ble det litt dramatikk i bukten her, da det oppsto
kraftige fallvinder fra fjellene. Dette er typiske vinder
for lesiden av øyer med bratte fjell, og man må være
forberedt på at disse vindene kan komme plutselig og med
kanskje opp til 40-50 knop styrke selv om den normale
vindstyrken bare er 10-20 knop. I alle fall, The Road mistet
plutselig ankeret da ankerkjettingen deres røk, - og flere
andre båter hadde også problemer med feste og måtte ankre
opp på nytt. Heldigvis ble det med skrekken, og ingen båter
eller mannskap ble skadet. Etter at vinden hadde roet seg,
spurte Taffy (skipper på The Road) oss om vi kunne hjelpe
med å finne ankeret de hadde mistet. Mads tok selvfølgelig
utfordringen på strak arm, og dro av gårde med maske og
svømmeføtter. Han fant raskt ankeret og 15 m kjetting på ca
8 meters dyp. Ankeret satt som det skulle, men i andre enden
av kjettingen, på sandbunnen, lå synderen; en kjettinglenke
av rustfritt stål var brutt tvers av. Sannsynligvis en
produksjonsfeil, men en tankevekker likevel…
Vel, nå er vi igjen klare for å komme oss videre, og vi skal
fortsette i Thor Heyerdahls fotspor. Det vil si; i morgen
ettermiddag seiler vi mot Tuamotus og atollen Raroia
(16*01'S 142*27'W), som er der Kon-Tiki strandet og endte
sin ferd over Stillehavet i 1947. Vi skal unngå revet, men
heller komme oss trygt på innsiden til en stille
ankringsplass. Det er drøye 400 nm fra Hanavave til Raroia,
og vi håper å være fremme fredag morgen lokal tid.
Vi vil blogge som vanlig på havet, med
daglige posisjonsrapporter.
Elin og Mads
