Cairns, Far North QLD

20. mai forlot vi Townsville etter at Mads startet dagen med en løpetur opp til Castle Hill. Der var det en fantastisk 360 graders utsikt over byen, Hinterland (fjellene innafor), Magnetic Island, og Coral Sea!

Leden inn til marinaen i Townsville er bare 0,5 m dyp på lavvann, så vi måtte vente til høyvann ved 10 tiden før vi kunne seile ut. Vi seilte den lange skipsleden som går helt ut til nordøstenden av Magnetic Island, og fulgte øya langs utsiden til Horseshoe Bay, som ligger på nordsiden, hvor vi la oss for anker. Store deler av Magnetic Island er en nasjonal park, og har en rik flora og fauna som er tilgjengelig via opparbeidede turstier i parken. Selv om det var fristende å utforske øya nærmere, bestemte vi oss for å seile videre allerede neste morgen. Det er så mange steder vi ønsker å se på veien nordover, men tiden er knapp. Vi hadde nå siktet oss inn på Hinchinbrook Island, som også er en naturpark, men som er mye mindre tilgjengelig for turister.

Fra Magnetic seilte vi først til Orpheus Island og ankret opp i Little Pioneer Bay, som ligger på vestsiden av øya, for natten. Det hadde nå begynt å blåse opp litt fra sørøst, noe som ikke var gunstig for neste dags mål, Zoe Bay på østsiden av Hinchinbrook, da denne bukten ligger utsatt til for denne vindretningen.

Været var ikke noe bedre neste dag, men vi seilte til Hinchinbrook og gikk inn i Zoe Bay, bare for å konstatere at det ikke var forhold der for ankring. Vinden og sjøen kom rett inn i bukten og det var nesten som å være i åpen sjø. Men vi hadde merket oss en bukt bare et par nm lengre nord, hvor det kunne være bedre. Det stemte heldigvis, og vi ankret opp i Banksia Bay, som viste seg å være overraskende gunstig. Værmelding for den følgende dagen var betydelig bedre, så vi kunne heller prøve oss på Zoe igjen neste morgen.

Neste morgen våknet vi ganske riktig til nesten vindstille og strålende vær! Riktignok hang det en del lave skyer over øya, men det forsvant etter hvert som solen fikk tak. Etter frokost motret vi tilbake til Zoe Bay, og nå var forholdene mye bedre. Fortsatt litt mye svell for å ha det behagelig om bord, men vi skulle i land!

Zoe Bay er et av de få stedene man kan nå deler av the Thorsborne Trail, som er en 32 km lang natursti som går fra sør til nord gjennom naturparken. For å kunne gå denne stien må man ha spesiell tillatelse, og kun 40 personer tillates å være på den av gangen. Det er vissnok normalt 12 måneders ventetid for å "få plass" på denne turen som tar 3 dager, men nå er den stengt pga skader påført av syklonen Yasi... Vi hadde uansett ikke planer om å gå hele turen, men fra bukten der vi lå kunne vi gå opp til Zoe Falls som ligger under Mount Bowen, øyas høyeste fjell som rager hele 1121 moh!

På grunn av dønningene som slo inn over stranden, var den eneste muligheten å komme trygt i land, å gå inn i elvemunningen på sørenden av bukten. Her var vannet stille, men bredden relativt bratt. Det eneste problemet vi så med det, var at vi måtte være raske å få båten opp på land, så vi ikke rakk å bli krokodille-lunsj. Her var det nemlig for første gang en spesiell advarsel i guideboken vår om krokodillefare! Og i våre øyne så dette absolutt ut som krokodille land. Men vi hadde tatt våre forholdsregler - Mads hadde et balltre klart... Med jolla trygt oppe på sandbanken, fant vi snart noe som lignet på en teltplass innimellom trærne, og det første som ønsket oss velkommen var selvsagt et skilt med advarsel om nettopp krokodillene... Vi har fortsatt tilgode å se et av disse beryktede dyrene, men håper å kunne få se dem etter hvert - riktignok helst på litt avstand.

Stien var godt merket fra teltplassen, og gikk langs den lille elven opp gjennom regnskogen. Ett sted måtte vi krysse elven, og vi slet litt med å komme over via de sleipe steinene. Etter en halv time kom vi til den nederste delen av fossen som har dannet et basseng med krystallklart vann. Vi fortsatte videre oppover i et brattere terrenget hvor det et par steder også var innlagt klatretau. Tilslutt kom vi opp på det øvre platået, hvor det er flere små basseng mellom mindre fall. Og vi er virkelig glade for at vi tok denne turen! Dette er et av de spesielle stedene, som vi vil huske for alltid. En fantastisk natur, med fjellene i bakgrunnen og utsyn over Zoe Bay med båten vår for anker...

Vi tok ikke sjansen på å overnatte i Zoe Bay, og seilte derfor videre etter en herlig formiddag på land. Noen timers seilas nordover ligger North Brooks Island, som etter forholdene skulle være en fin plass for natten. Vi kom frem til øya et par timer før solnedgang, og rakk en tur på land med jolla så vi fikk sett litt av øya. Bortsett fra to fiskebåter som lå for anker og hvilte ut før nattfiske, var det bare oss alene på hele øya. Vi nøt solnedgangen fra stranden, og hadde en stille og behagelig natt for anker før vi seilte videre neste dag.

Kent Island var neste mål, og ligger ca. 30 nm nord for Brooks. Været var upåklagelig, og endelig fikk vi napp på sluken som stadig henger etter båten når vi seiler. Vi hadde ikke fått fisk på mange uker, og hadde begynt å lure på om kysten her rett og slett er utfisket av australske trålere. Men når vi først fikk napp var det ikke en liten kar heller. En wahoo på snaue 7 kilo kunne vi dra om bord, - og vi lurte noen øyeblikk på om vi kanskje burde latt han gå. Men har man sagt A, så... Det ble mange dager med grillet fisk, bakt fisk, og fiskesuppe, - og enda er det et par kilo i frysen.

Kent Island er også en vakker og øde øy, som vi hadde helt for oss selv. Det skulle imidlertid vise seg at ankringsplassen ikke var av den behagelige sorten. Når tidevannet snudde mot flo, viste det seg (tidlig på natten) at vi fikk svell fra to kanter. Det ble mildt sagt en urolig natt med mye bevegelse og skramling, - og ingen av oss fikk noe særlig søvn. Dette skyldtes ikke minst at vi hadde satt på ankervakten, som forteller oss hvis båten beveger seg utenfor en viss radius - den pep med jevne mellomrom kan man si...

Så neste morgen var det bare å komme seg videre, og nå hadde vi heldigvis en allværs ankringsplass innen rekkevidde, - nemlig Fitzroy Island, rett utenfor Cairns.

Fitzroy Island holdt hva den lovet mht gode ankringsforhold, og vi bestemte oss for å bli værende et par dager. Øya har en liten resort, som ønsker velkommen båter som kommer innom øya. Det vil si at vi kunne benytte oss av alle fasilitetene i land, som omfattet bla svømmebasseng, dusjer, restaurant, og en liten butikk med dagligvarer. I tillegg var det flere turer vi kunne gå på øya. Dessuten hadde vi kontakt med A Small Nest, som bare var et par dager unna, og ble enige om å vente der på dem. Det ble tre herlige dager på øya før vi tok det korte leget inn til Cairns.

Fra Fitzroy til Cairns er det bare 15 nm, så det ble en kort seilas, og vi kom inn til på lørdag formiddag. Marlin Marina ligger i sentrum av byen, og er en av de flotteste marinaer vi har besøkt på hele turen hittil! Her er et topp moderne anlegg, med topp fasiliteter, og en hyggelig promenade med mange kafeer og restauranter og et yrende liv. Da byen mangler en skikkelig badestrand, er det isteden anlagt et åpent basseng midt i sentrum for de badeglade innbyggere og turister. Byen har en flott arkitektur, med mange bygg i gammel kolonistil. Cairns tiltrekker seg turister i alle kategorier fra backpackere til rike japanere. En av hovedattraksjonene er selvfølgelig Great Barrier Reef, og det er ikke få båter som går ut og inn av havnen daglig fullastet av passasjerer.

En annen attraksjon er regnskogen i fjellene bak Cairns, og vi var blitt anbefalt turen dit med taubanen (Rainforest Skyrail) som går fra like utenfor sentrum og 7,5 kilometer opp i fjellet og inn over regnskogen til landsbyen Kuranda. Derfra kan man så ta den historiske jernbanen (Kuranda Scenic Railway) ned til sentrum av byen.

Søndag morgen tok vi turen opp med taubanen, og fikk se den frodige regnskogen i fugleperspektiv. Ved to stasjoner kunne vi underveis gå av banen å se skogbunnen på nært hold. Fra den ene stasjonen er det også et utkikkspunkt til Barron Falls hvor Barron River gjør et fall på over 200 meter. Den store elven, som snor seg gjennom regnskogen og rundt Kuranda, passerte vi i god høyde før vi endelig landet i landsbyen.

Regnskogen her var i over 10000 år bebodd av Djarbugay folket, inntil europeerne gjorde sitt inntog på slutten av 1800-tallet. Da nybyggerne i 1886 startet byggingen av jernbanen inn i regnskogen, for å utvinne tømmer fra skogen, gjorde Djarbugay folket motstand. Dette endte med en massakre av de innfødte i 1890, hvor de gjenlevende aboriginene så ble fordrevet og tvunget til å bo på et kristent misjonssenter, drevet av syvende dags adventister, utenfor Kuranda. Dette hører man selvsagt ingenting om når man besøker Kuranda som turist i dag! Kuranda var ellers også en skuffende turistfelle, uten annet historisk preg enn det suvenirbutikkene, som landsbyen forøvrig er full av, kan skilte med...

Togturen tilbake til Cairns var også spektakulær, der toget snor seg nedover fjellet langs bratte skråninger, gjennom 15 tuneller og over et utall større og mindre broer. En stopp på andre siden av Barron Falls, gav et enda bedre utsyn enn det vi kunne se fra taubanen.

Som nordmann er det lett å føre en sammenligning mot vår Flåmsbanen, - og vi må ubeskjedent kunne si at den går sin Australske bror en høy gang!

I morgen, mandag, seiler vi videre nordover, og første stopp blir sannsynligvis Low Islets som ligger drøye 35 nm fra Cairns. Vi har igjen proviantert og bunkret for et lengre opphold borte fra sivilisasjonen, - og håper på å besøke mange spennende øyer og rev i det som regnes som Great Barrier Reefs indrefilet!