Ascension - dagen for avreise

Ascension er vår siste stopp på sørsiden av ekvator, og
vår siste havn før vi er tilbake i Europa. Herfra skal vi
seile gjennom stillebeltet rundt ekvator og videre
nordover midt i Atlanteren, nesten 3400 nm, før vi igjen
vil se land på Asorene. Vi regner med å bruke nærmere 30
døgn på dette leg'et, så vi nyter hvert minutt med fast
grunn under føttene før avreise herfra.

Ascension Island ble oppdaget på Kristi Himmelfartsdag
(Ascension Day) i 1503 av den portugisiske sjøfareren
Afonso de Albuqergue, som også ga øya navn etter
helligdagen. Øya var ubebodd og gold, og hadde lite å
tilby forbipasserende skip utover et rikt fugleliv og de
store havskilpaddene som begge ble en kilde til ferskt
kjøtt på veien til eller fra fjerne havner. Senere ble det
funnet vannkilder på øya, og det ble satt i land sauer og
andre husdyr for å gjøre øya enda mer attraktiv som
forsyningsbase for sjøfarerne. Etter initiativ fra blant
andre Darwin, ble det iverksatt en plan for å gjøre øya
mer frodig, - og forskjellige trær og planter ble
introdusert og plantet i høyden som i dag heter Green
Mountain. Den frodige veksten samler fuktighet fra
passatvinden som blåser her hele året, og Green Mountain
er ofte skjult bak et lavt regnfullt skydekke.
Ascension Island, som siden 1800-tallet har vært en del av
Britisk Oversjøisk Territorium, har ingen innfødte, men
det bor til en hver tid ca. 800 mennesker på øya som enten
har kommer hit fra St. Helena for å jobbe i det lille som
finnes av offentlig og privat virksomhet, eller de er
utlendinger som er knyttet til forskjellige organisasjoner
med interesser på øya; RAF, USAF, Cable & Wireless, BBC,
NASA, ESA/Ariane, etc. Barn som vokser opp på Ascension må
etter fylte 18 år forlate øya dersom de ikke finner arbeid
her.
Foruten å være en strategisk flybase for både
Storbritannia og USA, fungerer øya som et knutepunkt for
kommunikasjon mellom flere verdensdeler, og mellom jorden
og rommet. Den første undersjøiske kabel ble lagt hit i
1899 for å knytte Storbritannia til koloniene i Sør
Afrika. BBC har i årevis videresendt sine radiosignaler
fra øya, og NASA og ESA bruker Ascension som en av flere
baser for kommunikasjon til og fra romstasjoner, raketter,
og satellitter. På øya finner man også en av de fem
jordstasjonene som opererer GPS (Global Positioning
System). I lavlandet langs sør og vestkysten av øya ser
man enorme områder med antennemaster og satellittdomer, og
man kan forestille seg at man befinner seg på en
romstasjon på en eller annen fjern planet.
Wideawake Airbase ble bygget av USA under 2. verdenskrig
for å støtte fly mellom USA og Europa/Afrika, og senere
har flyplassen blitt benyttet av NASA som alternativ
landingsplass for Space Shuttle programmet. Storbritannia
på sin side, brukte flyplassen som strategisk base under
Falklandskrigen.

Da vi rundet sørenden av øya forrige torsdag, fikk vi
endelig napp på kroken og kunne hale inn en wahoo som
målte 125 cm. A Small Nest hadde ikke fått noen fisk, og
det skulle vise seg at Blauwe Pinquin, som kom inn dagen
etter, heller ikke hadde hatt hellet med seg. Så Go Beyond
ble stående igjen som vinner av den uformelle, men ikke
desto mindre viktige, konkurransen vi hadde blitt
utfordret på da vi sammen forlot St. Helena. Fangsten
holdt til to festmåltid for 10 personer om bord på A Small
Nest.
Det ble hyggelig gjensyn med blant andre Martyn på
Imagine, som hadde kommet hit noen dager før oss. Utrolig
nok hadde han hatt enda et uhell med ankring - denne
gangen hadde en skjøtelenke i ankerkjettingen røket, og
båten kom nok en gang i drift! Heldigvis var han om bord
og fikk hjelp så han kunne legge seg på en bøye til en
lokal fiskebåt. Willem og Mads hjalp til med å dykke for å
berge anker og kjetting, og etter en vellykket operasjon
kunne Martyn konstatere at han igjen hadde sluppet unna
med bare skrekken…
På grunn av kraftig svell er det ikke lov til å ta egen
jolle helt inn til land på øya. Derfor er det lagt ut en
flåtelignende jolle som man kan fortøye sin egen jolle
til, for deretter å hale seg inn til en landingsbrygge i
havnen. Her kan det bli relativt spennende når sjøen er
høy, da man må treffe på stigen samtidig som flåten
beveger seg et par meter vertikalt i takt med bølgene.
Innsjekking på Ascension går veldig greit så lenge man har
søkt om tillatelse til å besøke øya på forhånd. Som på St.
Helena er folk her utrolig hyggelige, og alle virke glade
for å få besøk av oss som seiler innom dette spesielle
stedet. Selv om de fleste vi treffer på gaten, i butikken,
eller på politistasjonen, er Saints (fra St. Helena), -
virker de like stolte av Ascension som de gjør av sin egen
øy litt lengre sør. Alle vil fortelle oss hva vi bør se og
gjøre under vårt besøk, og de hjelper oss med anvisninger
til leiebilfirma, hotellet (eneste sted hvor man får
internett), og hva det skulle være.
Lørdag leide vi to biler sammen med de tre nevnte båtenes
mannskap, og vi sett hele den lille øya fra nord til sør.
Vi gikk også en fin tur rund Green Mountain gjennom
Elliot's Pass, og var heldige med været da tåken ikke hang
så lavt som den ofte gjør. Vi fikk sett de forskjellige
anleggene med antenner av ymse slag, som BBC's Relay
Station, ESA's Ariane stasjon, og ikke minst det nedlagte
Challanger Centre, nå overtatt av øyas speidere, som
ligger i vakker natur ved Devil's Ashpit.
Vi har ellers badet på en av øyas to trygge strender, hvor
man ikke risikerer å bli trukket til havs av understrømmer
eller slått i hjel av dundrende dønninger mot land, - vi
har dykket, og ikke minst sett de fantastiske store Green
Turtles som kommer herfra.
Den stammen av Green Turtle som er født på Ascension, er
den samme som kan sees langs hele den Brasilianske kysten.
Etter at de blir født på en av strendene her, driver de
med havstrømmene vestover i 4-5 år før de er store nok til
å svømme ut av strømmen og til Brasils kyst. Når de så
etter ytterligere 20 år blir kjønnsmodne finner de utrolig
nok veien tilbake til den samme stranden der de ble født,
for å pare seg og, for hunnens del, grave sine egg ned i
sanden. Både egglegging og klekking, som skjer to måneder
senere, finner helst sted på natten, - men er man oppe ved
soloppgang kan man møte de slitne hunnene som har gravd i
sanden hele natten. Vi fikk oppleve dem på nært hold både
på kvelden og om morgenen, og det har vært utrolig
fascinerende!
Vi har også måttet jobbe litt mens vi har ligget her;
selvangivelse måtte ordnes og sendes inn, og forseilet
måtte bøtes for et par solslitte sømmer.
Bortsett fra frukt og grønnsaker er heldigvis alt vi
trenger for neste måned på havet allerede om bord, for her
er det ikke særlig mye å oppdrive av mat eller annet. Så i
morgen skal vi en siste tur på internett (bla for å poste
denne bloggen), fylle vann på tankene fra en myntautomat i
havnen (1GBP pr. 45 liter), vaske litt tøy, og ta farvel
med øya og deres mennesker. Det blir også avskjed med de
andre båtene, selv om vi skal samme vei, - det er tross
alt en stund til vi sees på Asorene! Vi skal holde følge
med A Small Nest, men Imagine dro allerede i dag, og
Blauwe Pinquin seiler i et annet tempo.
For første gang siden Indiske Havet får vi igjen værruting
fra Mads i Frivind, - noe som føles trygt på en såpass
lang seilas. Det er ikke minst med tanke på utfordringen
vi får nord for stillebeltet, hvor det blir en del vind i
mot, og riktig taktikk blir avgjørende for en relativt
rask og behagelig seilas.
Som vi gjentar til det kjedsommelige, håper vi nok en gang
at dere der hjemme vil følge oss på turen! Ikke vær redd
for å legge en hilsen i kommentarfeltet på bloggen, vi
setter umåtelig stor pris på det:-)
E&M