Reisebrev New Zealand, del 1

Før vi kom til Australia hadde vi ordnet med visum på internett (eVisitor), som er gratis, men som bare gir rett til opphold i perioder på 3 måneders av gangen. Derfor måtte vi ut av landet innen utgangen av januar, og vi hadde lyst til å få med oss et besøkt til New Zealand når vi først har kommet oss til denne siden av kloden...

Vi bestemte oss for å prøve å få sett mest mulig av New Zealand på 15 dager, og etter mye diskusjon frem-og-tilbake klarte vi å lande på en pakke som virket fornuftig. De fleste vi har snakket med har anbefaler Sørøya fremfor Nordøya, men vi ville gjerne få med oss Auckland og litt av Nordøya når vi først hadde mulighet.

Opplegget ble derfor å fly til Auckland og bo der på hotell i 3 netter, ta tog (The Overlander) til Wellington, overnatte der for så å ta ferge over Cook Strait til Picton og nytt tog (The Transcostal) derfra til Christchurch samme dag, overnatte i Christchurch, leie bobil i 10 dager, for så å overnatte en siste dag på hotell og fly tilbake til Sydney fra Christchurch.

New Zealand er i følge Wikipedia, verdens mest avsidesliggende land, med New Caledonia som nærmeste nabo snaue 1500 km til nord, og Australia nesten 2000 km til vest (Sydney Aukland 2160 km). Til sør ligger Sørishavet med Antarktis 2500 km unna, og forserer du 7000 km Stillehav mot øst kommer du til Chile. Med en landmasse på nesten 270 000 km2 (Norge 324 000 km2) og en befolkning på 4,25 millioner mennesker, - har New Zealand en befolkningstetthet på 15,83 innbyggere pr km2 (Norge 12,65), - men hver km2 må disse 15,83 innbyggerne dele med 167,49 sauer!

Ca. 80% av befolkningen er av Europeisk avstamming, mens Maoriene, som var de første som kom til øygruppen for rundt 1000 år siden, er den nest største gruppen på neste 15%. Resten av befolkningen er i hovedsak av Asiatisk opprinnelse, eller med herkomst fra andre stillehavsøyer.

Landet består av to store øyer og en rekke mindre øyer. Sørøya er den største, mens Nordøya huser den største delen av befolkningen. New Zealands landskap er ikke ulikt Norges, med høye fjell, fjorder og mye skog. Høyeste fjell, Mount Cook, ligger på Sørøya og rager 3754 moh.

Med sin beliggenhet ned til ca. 47 grader sør, er også klima på Sørøya relativt likt det norske, men det blir sjelden temperaturer under null i lavlandet. Nordligste delen av Nordøya har et mildere subtropisk klima med sommertemperaturer opp mot 30 grader.

New Zealand fikk som tidligere britisk koloni sin selvstendighet i 1931, og har siden 1947 vært et konstitusjonelt monarki innenfor Det britiske samveldet av nasjoner, med dronning Elisabeth II som politisk overhode.

Hovedstad er Wellington, som ligger helt sør ved Cook Strait på Nordøya. Største eksportnæringer er jordbruk, fiske, skogbruk og informasjonsteknologi. Turisme og utdanning er også viktige næringer for landet.

Vi fløy til Auckland fra Sydney den 19. januar med en splitter ny Airbus A380. Hadde ikke forventet å få dette flyet på en så kort strekning, og det var en behagelig opplevelse. Emirates har topp service, og selv på turistklasse var det super plass og med hvert vårt underholdningssystem ble det ikke mye krangling på turen...:-)

Vel fremme i Auckland sjekket vi inn på The Quadrant som ligger midt i byen, og er billig men veldig hippt hotell. Det er billig fordi rommene er veldig små, men til gjengjeld er de utstyrt med et superkult bad, flatskjerm og verdens mest spesielle "klokke radio" med innebygget kontroller for lys, lyd, og stemning(!), - bygget inn i sengen.

Fra hotellet er det bare 5 minutter å gå ned til Aucklands CBD (central business district) og

Viaduct Harbour, som yrer av liv med mange restauranter, caféer og barer.

Det første vi la spesielt merke til etter å ha vandret litt rundt i byen, var den sterkt levende Maori-kulturen. Det virker som New Zealendere er veldig stolte av sin urbefolkning, og Maoriene er fremtredende i politikk, sport og media generelt. Dermed er det ikke sagt at Maoriene nyter samme sosiale og økonomiske velferd som sine europeisk avstammede medborgere, og det ligger kanskje et snev av historisk dårlig samvittighet i luften.

Etter å ha besøkt Auckland Museum er det også tydelig at New Zealendere er svært stolte av sin delaktighet i forskjellige kriger, og de over 120000 falne soldater hedres med en rekke monumenter over alt. De viktigste og største ofrene skjedde under New Zealand krigene på 1900-tallet, og i første og andre verdenskrig, - men New Zealand har også kjempet i Sør Afrika, Korea, Vietnam og Malaysia.

Auckland har flere vakre grønne lunger i byens sentrale områder og en spennende blanding av ny og gammel arkitektur, som sammen med et rikt kulturliv og viktige utdanningssentre bidrar å gjøre byen til en attraktiv storby.

Vi tok også fergen ut til Motutapu Island som ligger 40 minutter med båt utenfor Auckland. Motutapu er en vakker øy med frodig landskap og lange hvite strender. Øya har noen små koselige tettsteder og mange feriehus. Motutapu er en relativt flat øy, og passer fint for sykling. Så det ble til at vi leiet sykler og syklet rundt på den dagen.

Etter tre netter i Auckland tok vi så Overlander toget som går Nordøya på langs mellom Auckland og hovedstaden Wellington. Det er en 12 timers tur fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Toget har panoramavinduer i alle vognene slik at man får nyte det vakre landskapet gjennom hele reisen, og en hyggelig restaurantvogn bidrar til en fin dag på toget. Av den flotte naturen og utsikten langs ruten, gjorde de mange viaduktene som er bygget over elveleier og daler stort inntrykk.

Vi fikk dessverre ikke sett selve byen Wellington, da vi neste morgen skulle tidlig videre med fergen over Cook Strait.

Fergeturen over Cook Strait tar 3 timer, og vil være en flott opplevelse i klart vær. Vi hadde selvfølgelig gråvær og regn, så sikten var ikke spesielt god, og vi ble sittende inne for det meste av turen.

Vel fremme i Picton, bar det rett til togstasjonen igjen, og etter et par timer var vi på vei sørover med TransCostal toget til Christchurch. På samme måte som Overlander toget, var dette en behagelig måte å reise på , samtidig som vi kunne nyte utsikten langs kysten av Sørøya.

Det ble tid til en tur ut på kvelden i Christchurch, og vi fant en hyggelig restaurant blant mange langs elven Avon på Oxford Terrace.

Neste morgen tok vi en Shuttle ut til flyplassen, for å hente vårt nye rullende hjem de neste 10 dagene...

Den grovt skisserte planen var nå å kjøre ført over fjellet til vestkysten, for så å følge kysten sørover langs Glacier District, innom Queenstown og Fiordland National Park, for så å kjøre over til østsiden av øya igjen, innom Dunedin og videre nordover tilbake til Christchurch.

Vi hadde sørget for en bil hvor vi på samme måte som på Go Beyond er selvgående på alle områder, slik at vi kunne "ankre" opp for natten hvor som helst i naturen. Økonomisk virket dette fornuftig, fremfor å leie bil, bo på hotell, og spise ute.

Men det skulle vise seg at campinglivet ikke var helt som vi hadde tenkt, og heller ikke ga oss den frihetsfølelsen vi har når vi seiler.

Første dagen over fjellet kjørte vi gjennom fantastiske områder som Arthurs Pass National Park i flott vær. Vi tenkte vi skulle finne et sted nesten over på vestkysten for natten, slik at vi kunne nå Fox Glacier neste dag uten å kjøre for langt. Vi siktet oss inn på sørsiden av Lake Brunner, og kjørte til et sted som heter Mitchells før vi skjønte at "idyllisk sted = NO CAMPING". Så det ble en liten vei tilbake og rundt på andre siden av sjøen før vi fant en Campingsplass ved Moana. For all del, den var hyggelig og idyllisk nok (det skulle vise seg å være den triveligste og rimeligste campingsplassen på hele turen), men vi hverken trengte fasilitetene eller ønsket utgiften (25 NZD pr. natt – som igjen, viste seg å være billig).

Neste dag kjørte vi innom Frans Josef Glacier, hvor vi gikk en kort tur til et utkikkspunkt foran selve breen. Tross relativt dårlig vær var det et fantastisk syn med breen som kommer ned mellom de ruvende fjellene.

Vi kjørte så videre noen mil før vi kom til Fox Glacier. Begge disse breene har sine respektive tettsteder som nesten bare fremstår som turistbetjeningsplass. Det er ekstremt mye turister i disse områdene og campingbilene er overalt.

I håp om at været ville lette til dagen etter, slik at vi kunne ta en guidet tur på Fox Glacier, dro vi ut til Gillespies Beach, som vissnok var fri for campere. Etter en bomtur innom en del av denne stranden som hadde organisert camping (dvs toaletter - trekkplaster ikke bare for fluer), fant vi en stikkvei ned til en flott plass hvor vi var helt for oss selv på en nydelig strand. Riktignok fikk vi selskap av noen sandfluer som fikk inn noen stikk før vi fikk på oss en rustning av myggolje...

Endelig kunne vi trekke ut grillen som er montert på siden av bilen, og lage mat for oss selv midt i den vakre naturen! Mads hadde egentlig bestemt seg for morgenbad neste dag, men temperatur og sandfluer satte en demper for iveren...

Været her ute ved kysten er ofte preget av regn og tåke, og da vi kom inn til Fox tettstedet var det ikke optimale forhold for brevandring. Vi får gjøre vår første brevandring når vi kommer tilbake til Norge, ble vi enige om, og satte kursen over fjellet mot Queenstown. Ved overgangens høyeste punkt stoppet vi ved en rasteplass, og gikk en flott tur opp i fjellet hvor vi spiste vår niste med fantastisk utsikt ned til Queenstown og Lake Wakatipu.

Etterpå kjørte vi ned fjellet og innom Arrow Town, som er en koselig gammel gullgraver by. Været var nå blitt veldig fint på denne siden av fjellet og vi bestemte oss for kjøre gjennom Queenstown for å finne et sted for natten, så kunne vi heller gjøre byen neste dag.

Etter litt kjøring frem og tilbake fant vi til slutt et idyllisk vann oppe i fjellet under Ben Lomond, vest for Queenstown. Dette var merket på kartet som teltplass, og det var noen få telt og campingbiler her, men god plass og et utrolig flott sted.

 

Del 2 av Reisebrev New Zealand, kommer snart.