Moke Lake er utrolig vakker der den ligger og speiler de omkringliggende fjellene Ben Lemond og Ben More (1842 moh). Været var strålende denne ettermiddagen, med skyfri himmel og ikke et vindpust. Det ble en deilig kveld på "terrassen" med mat fra grillen og rødvin fra papp...
Neste morgen kom en Ranger innom bilen for å innkassere 15 NZD i avgift. Vi betalte med glede, og pratet litt med den hyggelige mannen. Vi hadde sett et skilt til en stall som averterte med rideturer, og Rangeren forklarte oss hvor den lå. Han ringte til og med opp eieren, og fikk booket Mads inn på en 4 timers ettermiddagstur til hest i fjellheimen, før han plystrende kjørte videre til neste camper på sin 4hjuling.. Elin er ikke spesielt glad i hester etter at hun ble bitt av en på leirskole, så hun valgte heller å gå en tur rund Moke Lake:)
Jeg er ikke akkurat veldig erfaren til hest, men elsker å ri hvis jeg har muligheten. Vi var en gruppe på 4 i tillegg til en nederlandsk jente som var instruktør. Denne turen innfridde alle forventninger bortsett fra galopp (noe som kanskje var like greit)... Mellom fjellene snirkler en elv seg gjennom et billedskjønt landskap som tar pusten fra deg. Vi red på en smal grusvei som fulgte fjellsiden ovenfor elveleiet, og det var bare å stole på at hesten ikke tråkket feil når vi noen steder så elven rett under oss kanskje 100 meter ned. Etter halvannen time stoppet vi ved ruinene av Sefferstown, en gammel gruvelandsby i fjellskråningen, for en enkel lunsj i vakker natur på historisk grunn. Turen tilbake gikk langs elveleiet, med et titalls passeringer av elven der den kroket seg oppover mot Moke Lake.
Elin var tilbake fra sin fjellvandring da jeg kom tilbake fra rideturen. Hun hadde gått en rute som går i fjellsiden rundt vannet. Det hadde også vært en flott tur med fantastisk utsikt og vakker flora.
Været begynte å skifte til kjøligere med regn, så vi bestemte oss for å pakke bilen og kjøre ned til Queenstown for kvelden og natten. Vi måtte ta til takke med å bo på en av byens mega-campingplasser, men den var helt grei og det var kort vei til sentrum.
Queenstown ble til rundt 1860 som en gullgraver by, men fremstår i dag som et moderne tettsted preget av turismen som livnærer innbyggerene hele året. Byen ligger klemt inn mellom bratte fjellsider innerst i en pittoresk bukt ved Lake Wakatipu. Gatene domineres av kafeer, restauranter, sportsforretninger, og suvenirbutikker. Allikevel er Queenstown en veldig sjarmerende og hyggelig by, med mye liv overalt. Vi hadde hørt om en liten restaurant som var kjent for menyen som ikke var forandret siden stedet åpnet i 1976. The Cow kaller seg Pizza & Spaghetti House, og vil ikke skuffe den som er sulten på enkel og god italiensk mat!
Skal man gjøre NZ's Sørøya på 10 dager er dat bare å henge i! Så neste morgen bar det ut på landeveien igjen, nærmere bestemt State Highway 6 - southbound. Vi ville kjøre innom det store området på vestkysten som danner Fiordland National Park og, som navnet antyder, er kjent for sitt fjordlandskap. Fiordland dekker et område på nesten 100 km inn i landet fra vestkysten, og 250 km nordover fra sørenden av øya. Området er lite tilgjengelig med bil, og den eneste fjorden man kan nå fra veien ligger ved Milford Sound helt nord i området. Det er en lang omvei med bil, og siden vi har sett mye fjorder før, valgte vi å kjøre ut til Manapouri for å ta Southern Scenic Route sørover derfra. Vi hadde siktet oss inn på en teltplass (etter Moke Lake som også var merket i kartet som teltplass og ikke campingplass, - var vi sikre på at dette var koden til de beste stedene) som lå innerst i Lake Monowai i håp om å finne ly for natten.
Det ble mye bilkjøring på denne turen, men landskapet vi kjørte gjennom gjorde det absolutt utholdelig. Når man nærmer seg Fiordland fra det relativt flate landskapet fra øst, stiger ruvende fjell frem fra horisonten. De høyeste med snø på toppen. Lag på lag ligger de etter hverandre, og dekker etter hvert hele horisonten fra nord til sør.
Vel, uansett, så begynner vi nå å finne et mønster når det gjelder overnattingsmuligheter med camper. Lake Monowai viste seg å være en vakker innsjø, men teltplassen var bare en teltplass! Her fantes ingen mulighet for å parkere den store bobilen, så vi måtte se oss om etter et nytt sted for natten. Det endte opp med at vi kjørte 6-7 mil sørover på South Scenic før vi kom frem til en liten by som heter Tutapere. Her fant vi en campingplass som var merket i kartet, men som tilsynelatende var helt forlatt. Vi slo oss imidlertid til her, og regnet med at noen ville komme etter hvert. Neste morgen var fremdeles ingen dukket opp. Vi vil jo gjerne gjøre opp for oss, så vi prøvet til og med et telefonnummer som var slått opp på kjøkkenveggen, men uten noe resultat. Så da dro vi videre!
Neste dag kjørte vi de siste 25 milene av Southern Scenic Route langs sørkysten av Sørøya opp til Dunedin. Langs denne ruten følger man denne rå og vakre kysten som er tydelig preget av vær og vind. Vi stoppet mange steder underveis for å kikke på severdigheter, den flotte naturen, og dyrelivet langs kysten. Kjørte også innom mange koselige byer, tettsteder, og små fiskelandsbyer. Det var først utpå kvelden at vi fant frem til en liten campingplass ved tettstedet Portobello som ligger på Ortago Penisula øst for Dunedin.
Mellom fastlandet og nordsiden av Ortago Penisula ligger Ortago Harbour, som danner en vakker fjordarm som går helt inn til Dunedin. Fra de høye fjellene på halvøya er utsikten fantastisk både mot Ortago Harbour og ut i stillehavet mot sør. På toppen av halvøya ligger også New Zealands eneste slott, Larnach Castle. Slottet ble bygget av politiker og baron William Larnach til hans første kone Eliza. Etter Larnacks død i 1898 led slottet av forfall under forskjellige eiere. Slottet ble så kjøpt i 1967 av Margaret and Barry Bar, som har gjort det til sitt livs prosjekt å bringe slottet tilbake til sin opprinnelige stand.
Etter en tur over fjellet og besøk på slottet, dro vi inn til Dunedin by. Byen kalles Edinburgh of the South, og er en by med mange vakre byggverk fra 18- og 1900 tallet. I forhold til areal er Dunedin New Zealands største, og verdens femte største by!
Etter litt sightseeing og lunsj i byen, bestemmer vi oss for en kort tur oppover kysten før vi stopper for natten. Vi besøker Shag Point, som har navnet sitt etter en stor koloni shags, eller skarv på norsk, som holder til langs klippene mot havet. Guløyde pingviner og sel kan også sees her. Vi så dessverre ikke pingvinene... Like nord for Shag Point ligger Hampden Beach, en kilometer lang strand, som er mest kjent for the Moeraki Boulders, noen runde kjempesteiner som er blitt til over tusener av år mellom sedimentslag på havbunnen.
Ved Hampden fant vi en koselig campingplass drevet av et ungt sveitsisk ektepar. Etter parets anbefaling gikk vi opp til "hovedgaten", som er riksveien, i Hampden og fikk verdens beste Fish and Chips (uttales fush’nchups) av fersk Blue Cod:)
Dagen etter ble en transportetappe, dog ikke helt uten stopp eller severdigheter, til Banks Pensula som er en halvøy sørøst for Christchurch. Også denne halvøya har relativt høye fjell, og veier med en fantastisk utsikt. Vi bestemte oss for å kjøre helt ut til byen Akaroa, som ligger i bukten ytterst på halvøya.
Veien ender ved Akaroa, den eldste byen i kolonistil på Sør-øya, som også er New Zealands eneste med fransk bosetning. Historie oser fra hvert hjørne, og deler av byen er registrert som et historisk område med anerkjennelse for en enestående samling av historiske bygninger. Gate skilt med franske navn gjør ikke byen mindre sjarmerende…
Stedet har også en campingplass som annonserte suveren utsikt over byen og Akaroa Harbour. Plassen var veldig full så vi kunne bare drømme om utsikt men vi fikk noen hyggelige danske naboer. De hadde dette som første stopp på sin tur rundt New Zealand, mens det for oss var siste natten med vogna. De tok gladlig i mot litt øl og noen ferskvarer som vi måtte kvitte oss med før vi skulle levere kjerra i Christhurch neste formiddag.
Etter en tur over fjellet og inn til Christchurch hvor vi overlot bobilen til Maui-gjengen, tok vi en buss inn til hotellet. So hotell, ligger midt i sentrum av Christcurch, og var ypperlig base for den korte tiden vi hadde til rådighet før vi skulle fly hjem neste ettermiddag. Vi gikk en liten tur i byen før vi kjøpte med oss litt sushi som vi spiste på rommet, før vi nøt en god natt i en skikkelig seng...
Siste dagen i Christchurch og på New Zealand kjøpte vi "dagskort" på byens gamle trikker som fortsatt er i drift, og gjør sitt til å prege bybildet. Vi hoppet først av ved Christchurch Art Gallery, og fikk med oss en fin utstilling og en oppvisning i Maori dans utenfor museet. Etterpå tok vi trikken videre til Botanic Gardens og Canterbury Museum. Etterpå tok vi hele runden med et par stopp underveis.
Christchurch er en vakker by, med Avon River som snor seg gjennom sentrum med sine grønne bredder. Historiske vakre bygninger finnes overalt, og byen yrer av liv. Christchurch var fortsatt sterkt preget av jordskjelvet sist september, med mange bygninger under rehabilitering etter større eller mindre strukturelle skader. En taxi-sjåfør vi snakket med, beskrev det som "a once in a lifetime experience", og mente at selv om byen har en lang historie med jordskjelv, ville hans barn aldri oppleve noe slikt.
Dessverre skulle det vise seg at han tok veldig feil. Tragedien rammet byen igjen bare tre uker etter at vi var der. Det er forferdelig å høre om de mange menneskeliv som har gått tapt, og hvor omfattende skader som igjen er påført byens bygninger og infrastruktur. Christchurch Cathedral kom mer eller mindre fra det forrige skjelvet uten omfattende skader. Denne gangen raste hele spiret sammen...
Vi er ydmyke for det privilegiet det er å kunne reise rundt som vi gjør å se alle verdensdeler på godt og vondt, - og vi føler med alle de skjebner vi møter langs vår rute. Katastrofene rammer tilfeldig og hvor som helst, og vi er takknemlige for at vi har sluppet å oppleve disse på nært hold!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar