São Jorge, Azorene

De som har fulgt oss gjennom Atlanteren på Blogg på havet, har nok en viss anelse om hvor deilig det var for oss å se land igjen etter 27 dager på havet! De siste timene, fra vi fikk landkjenning til vi endelig kunne sette beina på solid grunn, er noen av de lengste timene vi har opplevd på en seilas...

Faial er den av de 10 øyene på Azorene hvor de fleste seilere ankommer etter en seilas over Atlanteren. Dette er ikke bare fordi øya ligger strategisk til om man kommer fra sør eller vest, men øya Faial med hovedstaden Horta har en lang tradisjon for å ta i mot seilere fra hele verden, og havnen i Horta er den havnen som gir best ly for dårlig vær, - noe det er mye av på Azorene!

Etter å ha lagt til på resepsjonsbryggen, hvor vi ble møtt av Reiner fra Thule, og Olivier fra Jangada, overstrømmet vi alle (Imagine, A Small Nest og Go Beyond) hverandre gledestrålende med klemmer og gratulasjoner før den obligatoriske "ankerdrammen" ble hentet frem. Så sto innsjekkingen for tur på marinakontoret, og dette gikk veldig greit da alle (marina, immigrasjon og toll) kontorene er samlet under ett tak. Vi ble tildelt våre plasser i den store og moderne marinaen, og det var ikke lenge før alle var klare til å finne veien til Peter’s Bar!

Det er to ting som er helt "must to do" i Horta;

#1. Besøke Peters Bar. Stedet hvor alle seilere treffes, og hvor alle seilere er på likefot. Enten du har kommet hit som eier av en megayacht (motor eller seil) med et stort mannskap, eller du som soloseiler kommer hit i din lille jolle - du er like velkommen, og like respektert! Peter's bar åpnet i 1918 under navnet Café Sport, og har i snart 100 år vært et knutepunkt for mannskap på besøkende lystbåter. I dag drives stedet av 3. generasjon Azevedo; José Henrique Azevedo, sønn av José "Peter" Azevedo, og sønnesønn av grunnleggeren Ernesto Lourenco S. Azevedo. Siden starten har besøkende hengt sine flagg, vimpler, eller hilsener igjen på veggene i baren, og her finnes spor etter seilere fra alle verdens hjørner og nasjonaliteter.

#2. Male et bilde med båtens navn på veggen eller bryggen i marinaen. Dette har også en sterk tradisjon, som går tilbake til de første "eventyrerne" og lystbåtseilerne som begynte å besøke Horta etter siste verdenskrig, - og det betyr ulykke å forlate Horta uten å ha malt båtens navn på muren i havnen.

Vi har selvsagt holdt begge tradisjoner i hevd...

Vi traff bare to norske båter i Horta mens vi var der. Den ene var en 54-fot Jeanneau med Gresk flagg, som skulle tilbake til Middelhavet etter en sesong med chartervirksomhet i Karibien. Hele mannskapet på 7 var norske, og det kom ny besetning på i Horta før de seilte videre mot Gibraltar. Det var også en norsk båt til der, som heter Millenium, men de traff vi aldri.

Størst inntrykk gjorde aleneseileren Hans Einar Linnestad, som har krysset Atlanteren to ganger i sin 26-fots selvbygde Grinde-båt, for å legge to minnesteiner på posisjonene hvor hans far som krigsseiler ble torpedert. Faren overlevde begge havariene, men mange av hans venner gikk ned for de tyske torpedoene. Den ene steinen ble satt i en posisjon sør for Kap Verde, mens den andre i en posisjon øst av Barbados. Med unntak av en reise hjem fra Karibien pga en skade, har Hans seilt alene i Atlanteren siden 2010. Han er snart 81 år... Til alt overmål viser det seg at Hans' datterdatter Kine er fra Nordstrand og er en venninne av vår Thea!

Trekkfuglens strake motsetning er den 219 fot lange Ketchen Hitairos som kom inn siste dagen vi lå i Horta. Med sine nesten 60 m høye master og en 50 tonn tung senkekjøl, blir alle de andre superyachtene i havnen for småbåter å regne...

Det tok noen dager, for ikke å si en uke eller to, å komme til hektene igjen etter den lange seilasen. Et fryktelig uvær gjorde det også lite interessant å bedrive sightseeing, - storm med 50 knops vind i marinaen og vanvittige mengder nedbør, gjorde at vi holdt oss mye innendørs. Det ble noen turer på Peter's bar... Enda godt vi rakk i land når vi gjorde, for de som nå kommer over fra Karibien har mye vær!

Men etter hvert fikk vi med oss noe da; Horta er en vakker by med mye flott arkitektur og fine små parker, og man finner koselige små kafeer på nesten hvert gatehjørne. I utkanten av byen ligger det halvt nedsunkne krateret etter den gamle vulkanen Caldeira do Inferno, hvor man fra Monte da Guia har en flott utsikt over byen og havnen. I bukten mellom Guia og byen ligger Baia do Porto Paim, med øyas eneste hvite sandstrand, og den gamle hvalfabrikken som etter at hvalfangsten opphørte i 1974 har blitt gjort om til hvalmuseum.

Vi leide bil en dag, og kjørte rundt øya langs kysten og fikk med oss litt av den vakre naturen her. Vulkanmuseet ved Vulcão dos Capelinhos, som ble åpnet i forbindelse med 50-års markeringen av utbruddet som fant sted her i 1957, var også verdt et besøk.

Små landsbyer ligger langs hele kysten rundt øya, og i noen av disse ser man også tydelige spor etter kraftige jordskjelv som har herjet denne vulkanske øya også i nyere tid. Dessverre gjorde et tett skylag det lite interessant å kjøre opp til hovedkrateret på Horta, Caldeira, så det får vi ha tilgode...

Søndag tok vi farvel med Horta, og seilte knappe 20 nm til São Jorge som ligger nord/vest for Faial. Litt varierende vind, men turen tok ca. 4 timer med litt seiling men mest motorseiling.

Vel fremme i Velas på São Jorge, ble vi tatt i mot av den hyggelige José Dias som driver denne nye marinaen. Da det fremdeles er tidlig i sesongen, hadde vi havnen nesten for oss selv, og kunne velge og vrake mellom store båser å ligge i... Det har kommet tre båter til de siste dagene, men fortsatt kan vi nyte raskt internett, ledige vaskemaskiner og supre fasiliteter nesten for oss selv!

Været har også her vært heller vått, bortsett fra i dag, hvor solen endelig har tittet frem og gitt fint varmt vær, - bortsett fra en skikkelig regnskur nettopp da vi gikk en tur. Sammen med Ursula og Reiner fra Thule, gikk vi til landsbyen Santo Amaro som ligger oppe i høyden over Velas. Der spiste vi en tradisjonell Parrilhada på restauranten Fornos de Lava, som på en god dag har flott utsikt til naboøya Pico.

I morgen tidlig seiler vi igjen videre, hvis værmeldingene holder, til Porta Delgada på São Miguel, - som blir siste stopp på Azorene før vi seiler mot Irland. Der skal vi igjen gjøre oss klare for en relativt lang seilas, den siste håper vi, før vi endelig kan senke skuldrene i "hjemlige" farvann.

Herfra til Porta Delgada er det bare 130 nm, så det skal ikke ta mer enn et døgn.

E&M