Dag 18, Galapagos Marquesas

Når vi tidligere så for oss hvordan det ville bli å seile i
Stillehavet, eller nærmere bestemt dette strekket mellom
Galapagos og Marquesas, dannet vi oss et klart bilde...
Vi så for oss dager med blikkstille hav, med lange slake
dønninger som bare så vidt ville få båten til å rulle jevnt og
forsiktig, - med masten som pendelen på en metronom. Med
takten av havet skulle dagene utnyttes til å lese, bade
(kanskje med en skilpadde eller noen delfiner som kom
tilfeldig kom forbi), fiske, og lage god mat. Vi kunne til og
med fått tid til å skrive noen filosofiske betraktninger rundt
tema som "når tiden står stille" eller "alene i universet".
Slike dager ville bare avbrytes av en og annen squall eller et
skybrudd, så vi kunne kle oss nakne og danse på dekk i det
etterlengtede regnet.
Alt dette ville vi oppleve i de mystiske Stillebeltet, eller
Doldrums som det heter på engelsk, dette lavtrykksområdet
rundt Ekvator hvor mye av havets fordampning til atmosfæren
skjer.
Etter hvert ville vi komme ut av dette området og endelig møte
de vennlige Passatvindene, eller Trade Winds, som har vært
sjøfarerens beste venn siden Columbus fant dem på sine turer
over Atlanteren, - eller var det Polyneserene som først fant
dem, da de sjøsatte sine sivbåter på den Sør Amerikanske
kysten for å utforske det store Stillehavet. I alle fall;
disse behagelige og forutsigbare vindene, som drives av
forskjellen mellom høytrykk i sør og lavtrykk i Stillebeltet,
ville med største forsiktighet og omsorg bringe oss trygt
vestover. De ville alltid komme inn litt aktenfor tvers, slik
at vi hele tiden kunne seile på en behagelig slør.
Jo vel, det ville kanskje ta tre uker eller tretti dager å
seile disse tre tusen nautiske milene, - men det ville bare
være som den kinofilmen, den som var så fin at du håpet den
aldri ville slutte, - men bare vare og vare…
Så ble det ikke slik. De romantiske bildene vi beskriver skal
vi tidsnok få oppleve tror vi, men denne første store
kryssingen ble litt annerledes enn vi hadde forestilt oss.
Bevares, vi skal så absolutt ikke klage! Vi har ikke hatt
uvær, og vi har seilt fort hver eneste dag når vi ser bort fra
det første halvannet døgn. Men det har faktisk vært ganske
monotont; mellom 15-20 knop vind fra SØ, bølger mellom 2,5 og
4 meter, skyet men oppholdsvær - Ikke en eneste liten squall
har rotet seg bortom oss. Og så har det hele tiden beveget seg
mye om bord. Noen ganger veldig mye. Alt som vi trodde vi
skulle fordrive tiden med har vært vanskelig; lese, lage mat,
skrive, og så videre. Så da har det heller blitt lydbøker,
masse lydbøker, - og boksmat. Og tiden har allikevel gått
fort.
I natt eller tidlig i morgen bør vi få landkjenning, - og
sannsynligvis er lysmasten for flytrafikken det første vi vil
se av Hiva-Oa, hvis ikke dagens gry allerede viser oss
silhuettene av de over 1000 meter høye fjelene på øya. Vi er
utrolig glade for at vi snart er fremme, og vi er en stor
opplevelse rikere, - selv om vi må innse at Stillehavet ikke
alltid er like stille…

Vi kommer nok inn til 17. mai lokal tid, men da er nok dere
hjemme ferdig med deres feiring. Så vi vil i alle fall ønske
en riktig hyggelig dag. Vi savner dere alle, - vår familie og
våre venner hjemme, og alle våre venner som også vil feire
dagen på havet eller i en fremmed havn. Vi vil tenke på dere
alle.
Gratulerer med dagen!
E&M, Go Beyond