Gili Air, Lombok, Indonesia

Republik Indonesia er et land bestående av 13466 øyer som strekker seg over 2800 nm fra New Guinea i øst til Sumatra i vest. Landet har 33 provinser og over 238 millioner innbyggere. Det er verdens fjerde mest befolkede land, og er det land i verden som befolker flest muslimer. På en drøy måned skulle vi få besøke en liten del av dette omfattende riket i Sørøst Asia.

At det bare er snaue fire uker siden vi kom til Indonesia er vanskelig å forstå fordi vi har opplevd så utrolig mye på denne korte tiden. Det har heller ikke vært lett å ta seg tid til å skrive fordi det hele tiden skjer noe nytt og spennende, eller vi er for slitne etter en lang dag med uendelig mange opplevelser og inntrykk. Vi skal prøve å oppsummere litt av de siste ukene nå…

KUPANG, VEST TIMOR

Seilasen fra Darwin til Kupang på Timor tok 4 døgn og var svært behagelig. Vi kom inn i sundet mellom Semau og Timor ved soloppgang 2. Juli, og vi kunne se hvordan de mange svake lysene vi hadde sett i nattemørket ble til en armada av fiskebåter som trålet på kryss og tvers i sundet. Vel fremme i bukten ved Kupang ankret vi opp utenfor byen der vår agent Napa skulle stå på stranden og vente på oss denne morgenen. Det skulle vise seg at han var opptatt på sightseeing med mannskapet fra en amerikansk båt som lå ved siden av oss, og først ut på kvelden kom han ut til oss og sa at formalitetene var ordnet slik at vi kunne gå i land neste morgen. Selv om vi måtte være om bord første dagen, kunne vi oppleve den enorme kulturforskjellen mellom Australia og Indonesia fra vår cockpit.

Det første man legger merke til når man kommer til denne delen av Indonesia er luktene og støyen! Det svies av gress på markene, kastes og brennes søppel overalt. Røyklukten er blandet med lukten av dårlig forbrent bensin fra alle to-takts mopedene, som på sin side er akkompagnert av den Indonesiske popmusikken som spilles fra Bimo’ene (minibussene) og butikkene i den travle gaten langs stranden. Fem ganger om dagen, fra klokken fire om morgenen, avløses musikken av bønnerop gjennom høytalere fra moskeene i byen. Vi prøver å ta inn over oss disse sanseinntrykkene mens vi beskuer all aktiviteten i kikkerten, - og gleder oss til å komme i land og møte menneskene som er ansvarlige for dette tilsynelatende kaoset…

Neste morgen er Napa på VHF-radioen og gir beskjed at vi kan komme i land. På stranden blir vi møtt av vår agent og hans familie, som alle hjelper til med å bære jolla de 15-20 meterne som skal til for at den ligger trygt for tidevannet. Vi må deretter vaske føttene for sand, før vi blir geleidet gjennom smugene mellom familiens mange små hus som danner en liten bakgårdslandsby mellom stranden og hovedgaten.

Det neste som slår oss er hvor blide og hyggelige menneskene her er! Alle smiler og ler hjertelig og hilser på oss i gatene, og med store øyne måler de oss fra topp til tå når vi passerer. Napa tar oss med til ”Lavalon on the Beach” som er en bar som fungerer som yachtklubb eller samlingssted for de få utlendingene som besøker byen. Lavalon drives av Edwin, som også kan bistå med det meste man skulle trenge hjelp til her. Napa setter oss inn i prosedyren ved innsjekking, og til vår store glede trenger vi ikke å gjøre annet enn å gi fra oss passene våre, så ordner han resten. Vi er sjekket inn som båt nr. 4 i 2011.

Vi bruker den første dagen i land til å gjøre oss kjent med byen. Vi besøker markedet som er så fargerikt og så annerledes enn noe annet marked vi har besøkt, hvor man kan kjøpe alt fra elektriske vifter, klær, og grønnsaker - til levende kyllinger og gris. Det evige bakteppe av røyklukt blir innimellom gjennomtrengt av andre og sterkere luktinntrykk. Vi finner en minibank og tar ut 2.000.000 rupiah i 100.000 sedler. En million rupiah tilsvarer ca. 650 norske kroner, - og det kommer man langt med her nede. Vi finner en tilsynelatende bra restaurant i andre enden av stranden, og spiser en utmerket lunsj for under en tier hver! Her møter vi også Charly som vil selge oss en tur med bil rundt i Vest Timor. Vi holder nesten på å gå for opplegget hans, men bestemmer oss for å vente. Senere på dagen får vi samme turen arrangert av Napa for en tredjedel av prisen!

Så neste dag drar vi av gårde i en fullpakket Toyota 4x4. Familien Stellamans, oss tre, guiden Ubet, og sjåfør. Vi kjørte et par timer innover i landet og fikk se landsbygda i Timor på nært hold. Selv om det ikke er all verden av verdslig rikdom å snakke om her, virker det som menneskene har det veldig bra. Alle smiler og ler til oss, og det er ingen uvilje eller fiendtlighet å spore hos noen, - slik guideboken vår antydet at man kunne oppleve. Vi stopper og kjøper en håndlaget kurv med havsalt av en liten jente som har ansvaret for en av de mange salgsbodene langs veien.

Neste stopp var Soe, hvor vi spiser lunsj på en warung (restaurant). Maten vi får er ekte vare, lokal indonesisk kost. Kjempegodt, men sterkt som bare det! For 10 personer betaler vi 195.000 rp tilsvarende 125 kr. Utenfor Soe ligger en liten ”nasjonalpark” som består av en inngjerdet sump hvor det beiter noen kuer, og hvor en doven krokodille ligger og soler seg i vannkanten. Siden vi aldri fikk sett krokodiller i Australia, var vi veldig fornøyd med endelig å få sett en på nært hold. Mads måtte selvfølgelig hoppe over gjerdet for å få et nærbilde av krokodillen. Etter denne litt absurde opplevelsen, gikk turen til en annen naturpark med et vakkert fossefall. Her fikk vi også et etterlengtet bad i det krystallklare vannet.

Siste post på programmet denne dagen var fjellandsbyen Fatumenasi. Veien opp til Fatumenasi, som ligger godt over 1000 moh, gikk gjennom et utrolig flott landskap på en krøttersti av en vei. Langs bratte fjellskrenter møtte vi av og til noen mopeder, og en og annen lastebil full av mennesker, - og den som måtte vike var ofte farlig nær stupet mot avgrunnen… Området rundt toppen av fjellet der landsbyen ligger, har en fantastisk vakker skog med frodig gressbunn, kortklippet av kuer og geiter på beite, og spredte majestetiske gamle trær som gir området en trollsk stemning. Helt øverst, der veien slutter, ligger et område med store og gamle bonsai-trær blant meter høye ”skorsteiner” i jorden bygget av termittmaur. Selve landsbyen Fatumenasi er en tradisjonell fjellandsby hvor menneskene lever mer eller mindre som de har gjort i generasjoner. Vi ble tatt med til landsbysjefen, hvor vi presenterte vår gave, bestående av siri pinhang (beetlenuts med tilbehør), som menneskene her elsker å tygge på til de blir røde i kjeften og ”klare” i hodet. Vi fikk ”se” innsiden av sjefens hytte, hvor røyken fra det alltid brennende bålet lå tett i et allerede stummende mørke. Hans familie viste oss også hvordan ikat (vevede tekstiler) lages på tradisjonelt vis. Etterpå kom alle kvinnene med sine arbeider og bød dem frem for salg. Vi fikk selvsagt med oss noen av disse vakre arbeidene før vi dro derfra.

På veien hjem, som tok bortimot tre timer, spurte vi Ubet om det finnes en Mac Donalds i Kupang. Dette kunne han stolt bekrefte at det gjorde, og vi var mange barn som gledet oss til å komme frem til en enkel men kjent meny. Skuffelsen var stor da vi stoppet utenfor ”Mac Donalds” som nå het D’Best Chicken. Vi fikk noen friterte kyllingbiter og pommes frites, men det ble liksom ikke helt det samme…

Siste dagen i Kupang fikk vi hjelp av Napa til å fylle noen tanker med diesel, og vi dro til et supermarked for å kjøpe inn litt vann og grønnsaker. På ettermiddagen dro vi inn til gaten langs stranden, som hver kveld gjøres om til et restaurantmarked med allslags mat.  Metris, en av niesene til Napa, som passet på en bod hvor de solgte frukt, viste oss rundt på de forskjellige andre bodene hvor vi etter hvert bestilte chili-reker og noen grillede skjell. Vi ble så geleidet tilbake til Metris, og plassert på et bord på hennes område, hvor vi ble underholdt av hennes søster og venninner. Alle var veldig interessert i å snakke med oss, og ville høre hvor vi kom fra og om turen vår.

Det var ikke lett å ta farvel med Napa, Metris og deres familie, som alle hadde vært så hyggelige og gjestfrie, og som vi allerede hadde rukket å bli så glade i…

ROTI

6. juli seilte vi fra Kupang til Pulau Roti, som ligger ca. 30 nm sørvest av Timor. Der ankret vi først i en bukt på vestkysten for natten, men seilte noen mil sørover neste morgen for å finne en plass hvor vi kunne bade og få litt sand mellom tærne igjen. Det var nå en stund siden vi hadde hatt mulighet til å nyte klart vann og strender uten søppel, og endelig fant vi begge deler. Ikke så veldig mye spennende å berette ellers derfra, bortsett fra at stedet var utrolig vakkert med hvite strender mellom vakre klipper. Vi ble på Roti enda en natt før vi satte kurs for Savu.

SEBA, SAVU

80 nm vest for Roti ligger Savu. Det tilsier at det er nødvendig å seile over natten da strekningen fort kan ta 16 timer. Vi dro fra Roti på ettermiddagen for å ankomme byen Seba neste formiddag.

Seba ble nok en spennende opplevelse med herlige mennesker og vakker natur.

Da vi ankom havnen ved Seba, lå det 2 ferger ved kaien, og det var et mylder av mennesker som enten skulle på eller av båtene, eller fraktet varer fra eller til. Vi ble møtt på stranden av blide mennesker som ønsket oss velkommen, deriblant en søt og morsom eldre dame som ville selge oss ikat.

Vi hadde lyst til å få sett litt av øya Savu, og hadde lest i guideboken vår (Rough Guide fra 2003) at det var en engelsktalende guide i byen, som skulle være veldig dyktig. Vi spurte litt rundt på et par losmen (lite hotell eller herberge), og fikk til slutt høre at denne guiden flyttet fra øya for 19 år siden! Men en svært hjelpsom transvestitt med navn Ensa (eller Angel som vi etter hvert kalte ham), som også snakket brukbart engelsk, ville gjerne hjelpe oss med å finne en annen guide. Han førte oss først til en luguber type, som vi allerede hadde snakket med og avskrevet som en vi ville stole på, - så vi forklarte Ensa at det vi trengte var en bil med sjåfør og en engelsktalende guide. Han hadde en venn med bil som var politimann, men han viste ikke om noen andre som kunne særlig engelsk. Da vi foreslo at han kunne være vår guide, fniste og lo han og ristet hysterisk på hodet. Han hadde en jo sin frisørsalong som han måtte passe og kunne absolutt ikke være guide! Men det tok ikke lang tid før vi overtalte han, og neste morgen dro vi av gårde med Ensa og hans politivenn for å utforske øya. Vi besøkte først landsbyen Namata, som fortsatt har de tradisjonelle savunesiske husene, som ser ut som båter som ligger opp ned, og som vissnok symboliserer deres tradisjon som sjøfarende folk. Landsbyen har også noen av de fineste eksemplarene av megalitter, som er svære runde steiner (eng: boulders, tilsvarende de vi så på New Zeeland) hentet fra kysten og satt ned i en krybbe av murstein. Steinene brukes vissnok som altere i ofringsseremonier. Vi fikk hilse på landsbysjefen, og fikk også her demonstrert ikat veving av en dame på 82 år som så ut som hun var nærmere 120! Vi fikk også se en steinplakett med uthugget motiv av en seilbåt, som skulle være laget av kaptein Cook og gitt til landsbyen da han besøkte den på en av sine turer (vi har følelsen av at Cook er representert hvor enn vi seiler…).

Sørover på øya kjørte vi forbi flere koselige landsbyer, og stoppet for å se hvordan de utvinner salt fra havet. På et inngjerdet område som var inndelt i flere felter lå det små ”båter” laget av palmeblader og fungerte som beholdere for saltvann. Etter hvert som vannet fordampet, ble bladene fylt etter, og i noen av feltene inneholdt de rent havsalt.

På sørenden av øya, ved Misara, besøkte vi en underjordisk kilde, med krystallkart vann. Selv om vannet var helt rent, ble det ikke benyttet av innbyggerne som drikkevann da det hadde iboende ånder.

På østkysten av øya ligger Kudjiratu, som er øyas senter for animisme (troen på at alt levende, og visse ikke levende ting som steiner, fjell og vann, - har en sjel), men vi fikk dessverre ikke tid til å besøke selve landsbyen. Men utenfor landsbyen fikk vi se hvordan mennene klatret i toppen av 20 meter høye lontarpalmer for å sanke saften fra disse. Den søte melkeaktige saften drikkes enten som den er, eller den kan kokes ned til sirup som smaker veldig godt. Den brygges også videre til en slags vin, som igjen kan destilleres til ren sprit – eller sopi som drikken kalles. Vi fikk etter hvert smake alle variantene:-)

På veien tilbake stoppet vi og kjøpte kokosnøtter i en liten landsby. Rett etterpå kjørte vi over en hane som sprang over veien, og vår sjåfør stoppet for å unnskylde seg. Da eieren så oss bare smilte han, og lo da vi spøkte med at det ble kylling til middag.

Da vi kom tilbake til Seba spiste vi middag hos Man som driver en liten warung. Veldig sterk men supergod Nasi Goreng Ayam (ris med grønnsaker og kylling).

Ut på kvelden, da vi egentlig var klar for å køye, hørte vi mye støy fra land. Det var som lyden fra en fotballkamp på en stor stadion, - og Rune og Mads måtte inn for å sjekke. Det viste seg å være en volleyballmatch mellom to lokale lag (volleyball er en stor sport i Indonesia), og hele byen virket å være samlet rundt idrettsplassen. Det var en enorm stemning, og alle poeng førte til stor jubel. Så fort matchen var over satte alle seg på mopedene sine for å dra hjem. Gatene var totalt fylt med mopeder som støyende raste av gårde i natten. Vi ruslet hjemover, men på veien traff vi Ensa og Opa, og det endte med nachspiel utenfor salongen til Ensa. Der ble det noen runder sopi før vi til slutt måtte ta kvelden.

Etter et par innholdsrike dager måtte vi igjen ta farvel med et fantastisk sted med herlige mennesker.

WAINGAPU, SUMBA

Neste mål var Waingapu på Sumba, og en ny nattseilas påkrevet for seilasen på ca. 100 nm. Waingapu er en liten havneby, som ligger på nordøstkysten av Sumba. Vi kom inn tidlig på formiddagen, og fikk noen timer på land før vi seilte videre til Rinca.

Vi tok en tur på markedet i byen, spiste veldig god mat på en veldig hyggelig warung, og fikk besøkt en landsby utenfor sentrum hvor de laget og solgte ikat. Øya er kjent for de fineste ikatene i Indonesia, men dette bar det også preg av i landsbyen som var litt for turist-industrialisert til å sjarmere oss.

NUSA KODE, RINCA

Etter nok en nattseilas kom vi til Rinca som er naboøya til Komodo. Rinca og Komodo er de eneste øyene i Indonesia med betydelige kolonier av den beryktede Komodo varanen. Den ville vi se!

Vi ankret opp uten for en herlig strand på Nusa Kode i sundet mellom Nusa Kode og Rinka, Litt senere samme dag kom Small Nest, som hadde seilt direkte fra Savu, og ankret opp ved siden av oss. Den amerikanske båten SugarDaddy (første båten deres het Looking for Elvis…) kom også ut på dagen, men de ankret opp på andre siden av Nusa Kode.

Det ble noen flotte dager med dykking og snorkling i fantastisk vann med de mest fargerike koraller og fisk vi har sett på lenge. En ettermiddag ble vi invitert om bord på Sugar Daddy, som er en 67 fots Gunboat, en helt verst katamaran som er noe av det råeste man kan seile med på langtur. Den gjør over 25 knop i gunstige forhold, og de holder lett en marsjfart på 15 der vi gjør 7,5! Båtens eiere. Nora og Bruce, har med seg et profesjonelt mannskap, skipperen Morgan og hans kjæreste first mate Sheryl. De hadde også den 4 år gamle Russel Terrieren Pickles om bord, som har vært med dem å seile siden den var valp. Når jeg nå omtaler den i fortid, er det fordi stakkars Pickles ikke fikk leve mer enn to dager etter at vi traff henne!

Etter en drink på Sugar Daddy, dro vi alle sammen over sundet til en strand på Rinca, hvor mannskapet på Sugar Daddy tidligere på dagen hadde sett en Komodo varan. Vi hadde med noen matrester som vi la på stranden, og umiddelbart kunne vi observere varanen som kom luntende mot matfatet, mens vi satt trygt i lettbåten og så på. Etter hvert ble vi (les Mads og Rune) også så modige at vi gikk nærmere varanen på stranden og fikk tatt noen fine bilder.

Dyreriket her er ellers veldig rikt og variert, og i tillegg til delfiner og skilpadder i vannet, og Komodo varanene, - så vi også hjort, villgris, apekatter, og ørn.

GILI LAWA LAUT

Johanna hadde vi stadig kontakt med via e-post, og vi visste at hun var blitt forsinket etter å ha mistet flyet mellom Beijing og Seoul. Da vi så fikk beskjed om hun hadde ny billett en dag forsinket, seilte vi fra Rinca mot Lauban Bajo 16. Juli, i den tro at hun skulle ankomme samme dag. Underveis fikk vi melding om at hun også mistet flyet mellom Seoul og Bali, og at det var usikkert når hun ville ankomme Lauban Bajo. Etter å ha passert sundet mellom Rinca og Flores endret vi derfor planen, og gikk til Gili Lawa Laut, som er en øy 20 nm vest for Lauban Bajo, for å vente der til nærmere beskjed.

Det viste seg å være et perfekt valg, for vakrere sted skal man lete lenge etter. Her ble det mer bading, snorkling, og dykking. Vi fikk fylt dykkerflaskene våre på en lokal dykkerbåt, - hvor det hyggelige mannskapet også tipset oss om Castle Rock, som er et undervannsskjær rett utenfor der vi lå. Der fikk Rune og Mads et av de mest fantastiske dykkene noen sinne!

Et par dager senere kom Small Nest også til Gili Lawa Laut, og da fikk vi høre om den tragiske skjebnen til skipshunden Pickles på Sugar Daddy.

Small Nest og Sugar Daddy hadde begge seilt fra Nusa Kode til en bukt litt lenger nord på vestsiden av Rinca. Der hadde Bruce og Nora gått i land og Pickles hadde fått løpe fritt på stranden. Plutselig hadde en Komodo varan kommet ut av buskene mot dem, og de hadde løpt mot lettbåten på stranden. Pickles stakkars hadde tatt varanen for å være en ny lekekamerat, og sto igjen logrende for å leke, men ble ett lett bytte for varanen. Med hjelp fra resten av mannskapet og etter hvert også Willem og Haike fra Small Nest, prøvde de forgjeves å redde hunden fra varanens gap. Fortvilet måtte Bruce og Nora innse at Pickles liv ikke kunne reddes…

LAUBAN BAJO

Etter å ha fulgt Johannas ferd mot Bali via e-postmeldinger, fikk vi endelig bekreftet at hun ville ankomme Lauban Bajo den 19. Jul. Vi seilte inn til byen dagen i forveien, og fikk ordnet med diesel, vann, og proviantering. Etter en tur på markedet neste morgen, og en dusj på en av byens mange losmen, dro vi ut til flyplassen for å hente vårt nye mannskap. Vi viste at flyet var litt forsinket, så tre kvarter etter skjema landet det lille propellflyet, og snart etter kom en blid og fornøyd Johanna ut med all bagasje i behold. Det var nok spennende for alle sammen å møtes for første gang, etter bare å ha hatt kontakt på e-post og telefon.

Fra flyplassen dro vi direkte til havnen, hvor Rune ventet med jolla og pizza fra en ”italiensk” restaurant. Etter lunsj og en kort omvisning på båten for vårt nye mannskap, hevet vi anker og satte kursen tilbake til Gili Lawa Laut. Johanna skulle få se det beste av livet på langtur fra første dag!

Vi kom ut til øya akkurat etter solnedgang, og kunne heldigvis ankre opp på samme posisjon som sist. Small Nest mannskapet hadde laget til et bål på stranden, så vi tok vi jolla inn for å presentere Johanna for våre gode venner. Det ble en hyggelig kveld for oss alle sammen!

GILI BANTA

Allerede neste dag seilte vi videre vestover mot Bali. Vi hadde mistet noen dager på grunn av forsinkelsene, og det var fortsatt mange steder vi ville innom på veien.

En kort seilas vestover ligger Gili Banta med en beskyttet bukt på sørsiden, som vi gikk inn og kastet anker. Det lå bare en båt der fra før, en svær hjemmelaget stålkatamaran med to pussige italienere og et indonesisk mannskap. Til vår forlystelse, drev de med prøveflyving av et mikrofly montert på en jolle. Det var ganske spesielt å se to voksne menn sittende i en jolle, rase bortover vannet, og etter hvert lette og stige til værs i doningen. Vi gikk ikke i land, men badet og snorklet til solen gikk ned over det høye fjellet på øya.

22. JULI 2011 - WERA, SUMBAWA

Vår neste stopp var landsbyen Wera på Sumbawa, hvor det bygges store tradisjonelle trebåter. Her ble vi møtt av herlige og gjestfrie mennesker, som med stor iver viste oss deres pågående nybygg, - en 70-80 fots lastebåt som skulle leveres om 6 måneder. Bygget hadde allerede pågått i to og et halvt år, - alt gjort for hånd av 8 mann!

Senere samme ettermiddag fikk vi den første meldingen hjemmefra om bomben i regjeringsbygget. Noen timer senere hørte vi at også sommerleiren på Utøya var angrepet. Det var helt uvirkelig for oss å høre om de forferdelige hendelsene hjemme, mens vi selv var så langt borte. Uten andre nyheter enn fra våre nærmeste via sms og e-post, følte vi at vi stor usikkerhet i omfanget og realiteten av hva som hadde skjedd hjemme. Vi ble forsikret om at våre nærmeste hadde det bra og ikke var direkte berørt, - men forstod at dette var en tragedie som rammet hele det norske folk. Savnet etter familie og venner har vært stort, og vi skulle så gjerne vært hjemme i Norge og deltatt i sorgen sammen med dere! Våre tanker går til alle som mistet sine liv for en så brutal og hensynsløs handling, til alle de som opplevde dette på nært hold, og til alle de pårørende som mistet sine kjære…

PULAU SATONDA

Etter Wera hadde vi en natt for anker ved PROPA, også på Sumbawa, før vi seilte til den fantastiske øya Pulau Satonda. Den lille øya er en gammel vulkan, hvor krateret er en liten innsjø. På øyas sørside hvor vi lå, er det en bukt med en herlig strand, som var lekeplass for en stor flokk apekatter. Vi ankret opp rett uten for revet langs stranden, hvor vi kunne snorklet rett fra båten blant fargerike fisk og koraller. Rune og Mads hadde også et nattokt under vann i håp om å fange noen hummer, - men det ble med den spennende opplevelsen… Vi lå to netter på Satonda før vi dro videre.

PULAU MOYO

På Moyos vestkyst ankret vi opp utenfor en liten tradisjonell landsby, som lå noen steinkast fra en superluksuriøs resort. I landsbyen, som hadde rundt regnet 20 innbyggere, traff vi Freddy som tok oss med på en rundtur gjennom landsbyen. Vi hilste på alle som bodde der, og ble invitert inn i et par av hyttene. Fantastiske mennesker som lever et enkelt men godt liv og er lykkelige med det lille de har av eiendeler. Vi fikk også en guidet tur med Freddy til en flaggermusgrotte oppe i fjellet, - hvor vi gikk med lykter i mørket med tusenvis av flaggermus flaksende rundt hodene våre. I grotten var det også unge pyton kveleslanger som levde på små flaggermus, inntil de ble store nok til å jakte på villsvin og større vilt i verden utenfor.

Vi besøkte også den eksklusive resorten, hvor vi fikk en omvisning på et av stedets 20 ”telt” som deres gjester betalte $900 per natt for å bo. Absolutt et sted for den som har god råd!

Neste dag la vi oss på andre siden av odden ved den litt større landsbyen Labuhanhaji, hvor vi kjøpte drikkevann på flasker og spiste en veldig god Mie Goreng i den minste warungen vi har sett, før vi ved solnedgang satte seil for Gili Air.

GILI AIR, LOMBOK

Etter en behagelig nattseilas kom vi frem til de vakre Gili øyene, som ligger ved vestkysten av Lombok. De tre øyene Gili Air, Gili Trewangan og Gili Meno, er alle relativt flate øyer omkranset av hvite strender med korallrev utenfor. Nærheten til Bali har gjort øyene til attraktive turistdestinasjoner, daglig fraktes tusenvis av turister som fordeles på de tre øyene. Trawangan tiltrekker de som søker party og liv, mens Meno er øya for de søm ønsker en roligere ferie. Gili Air er noe midt i mellom, og den øya som har den eneste gode ankringsplassen. Her er det flere koselige resorter i alle prisklasser, og et utall restauranter langs stranden.

Torsdag feiret vi Runes bursdag med eplekake til frokost og røkelaks til lunsj om bord, og middag i land. Hipp hurra for bursdagsbarnet! Fredag ble Johanna, Rune og Mads med 7-Seas på dykketokt til Shark Point, hvor vi fikk et OK+ dykk med mange store skilpadder, mureneål, og hummer, - men ingen hai.

Small Nest kom også hit i går, og i dag blir det jenteparty på Small Nest mens gutta skal over til Sugar Daddy, som ligger på Lombok, for å spille Texas Hold’em poker!

I morgen seiler vi til øya LEMBONGAN, som ligger noen få mil øst for BENOA som er vårt mål på Bali. Vi regner med å være i Benoa mandag 1. August.

Det har vært noen fantastiske uker i Indonesia, og vi er superfornøyd med vårt nye mannskap. Det virker som både Rune og Johanna har funnet seg godt til rette om bord på Go Beyond, og at vi alle kommer til å få en hyggelig tid sammen mot Sør Afrika!

De beste hilsener fra alle om bord!