San Blas, Tupbak

TIME: 12.00 LT / 18.00 UT
POS: 08*59,82'N 077*45,49'W
Isla de Pinos (Tupbak)

San Blas eller Kuna Yala som de innfødte kaller øyene består av 340
øyer,og strekker seg fra 77*25 til 79*04W. Landet er offisielt
undelagt Panama, men styres av Kunas hovedkongress. Flagget er
stripete rødt,gult, rødt med et stort sort solkors i midten. Litt
ekkelt og spesielt å heise flagg med noe vi forbinder med et nazi-
symbol i masten. Foreløpig ligger det derfor inne i båten. Kuna
indianerene, som består av ca. 55.000 fredelige stammemedlemmer,
tillater besøk, men forbyr "ikke-Kunas" både å bosette seg på
øyene, kjøpe land og inngifting. Kunaene er verdens nest minste
folkeslag etter pygmeene. Favorittsport er basketball(!)... Hver
landsby styres av tre "Sailas" som har høyeste autoritet i
landsbyen. Disse har i tillegg til å være politiske ledere også
kunnskap om historie, medisin, poesi og Kuna-spiritisme. Kveldene
tilbringes i "congreso", vanligvis den største hytta på øya.
Sjefene i hengekøyer i sentrum av hytta, med to ringer av
stammemedlemmer rundt seg, disse sitter på trebenker. Innerst
kvinner og barn, ytterst menn. Sailas gir skjeldent direkte ordre,
dette overlater de til "Argarsene". Alle har tillatelse til å komme
med ideer eller klager. Diskusjonene kan ofte bli ganske lange og
kjedelige, selv for de innfødte. Derfor utpekes noen til å skrike
høyt med jevne mellomrom, slik at ingen sovner... En av de andre
oppgavene er å følge opp deres velutviklede system for straffer og
bøter. En nyttig og ofte benyttet straff er å måtte samle løse
koraller fra sjøen i en eller flere tønner etter alvorlighetsgrad,
som etterpå brukes som landfyll. Mange av øyene ligger få
centimeter over vann ved høyvann og står i fare for å bli helt
borte.
Hovedinntektskilde er først og fremst salg, til de colombianske
forsyningsbåtene, av kokosnøtter - men også noni-frukt, hummer,
krabbe og blekksprut.
Alle palmetrærne (inklusive nøttene, også de som ligger på bakken)
eies av et stammemedlem. Kokosnøtt-slang anses som en alvorlig
forbrytelse! Kvinnene tjener penger på å lage molas, som er
skjorter med applikasjoner i sterke farger. Kvinnene har kontroll
over familiens inntekter og mennene flytter inn til kvinnens
familie ved giftermål.
Tupbak er en vakker og fasinerende øy med 250 vennlige, men litt
reserverte innbyggere. De eldste kvinnene var ikledd molas, mens
undommen var som ungdom flest med moderne t-skjorter og jeans.
Endel av gutta hadde også myyye gele i håret. På bryggen ble vi
møtt av Horatio, som snakker godt engelsk. Han spurte om vi hadde
betalt for ankringen og da vi svarte benektende på dette sa han at
han skulle følge oss til sjefen. På øya er det flest bambushytter
men også¨to murhus, det ene huser øyas skole og det andre
selvfølgelig sjefen med famile. I dette huset var det noen enkle
møbler i motsetning til i bambushyttene som stort sett var møblert
med hengekøyer. Vi ble bedt inn og budt en stol omtrent midt i
klessnoren. Prisen for ankring var USD 8, vi spurte om dette var
pr. natt men fikk beskjed om at det var for en måned eller to. Vi
fikk også streng beskjed om hva vi hadde lov og ikke lov til. Han
konkluderte vel med at vi måtte spørre ham om tillatelse til alt.
Vi hadde lyst til å gå en tur til toppen av øya, hvor vi trodde det
var fin utsikt, og spurte om tillatelse til dette, det var greit
men det kostet ytterligere en dollar pr. person. Vi ville egentlig
gå alene men Horatio skulle være vår guide på turen, han er sikkert
minst 70 år og var iført sandaler. Så turen gikk ikke fort! Det
viste seg at jungelen var for tett til at det var noen som helst
utsikt. Men det var en fin tur og siden Horatio trengte en hvil på
toppen fikk vi fikk studert den solcelledrevne radiomasten nøye. Vi
hørte, men så desverre ingen aper. Da vi kom ned lurte han på hva
vi hadde tenkt å betale ham, han synes 5 dollar var greit. Han
lurte på om vi hadde kopimaskin ombord da han trengte noen kopier
av et av barnebarnas vitnemål. Vi sa vi skulle prøve å fotografere
dokumentet og så skrive det ut. Da lurte han på om vi ikke kunne ta
noen bilder av barnebarna hans med det samme også. Før vi dro
tilbake til båten kom det en fra congreso og lurte på om vi kunne
skrive ut 25 kopier av noen stemmesedler. Det var også en annen som
trengte et passfoto...Vi lar oss villig utnytte, det er deilig å
føle at man kan gjøre noe nyttig. Vi flirer godt av at vi må betale
for hvert steg vi tar i tillegg til at de forventer at vi utfører
diverse gratistjenester. Det har vært grått og mye regn de siste
dagene og den amerikanske nabobåten har derfor blitt benyttet som
ladestasjon for batteriet til øyas telefon, som vanligvis lades med
solceller. På denne øya er vi nå offisielt tomme for papir! Mange
beundret vår vanntette oransje bag og lurte på hvor vi hadde kjøpt
den. Svaret er Clas Olsson, hehe. Skjønte at de hadde veldig lyst
på den, men vi har bare en. Og må spare noen byttemidler til
senere.
I går ble vi invitert over til nabobåten på en drink. Mike og
Barbara har vært ute i 9 år, og hadde mange artige historier å
fortelle. Bl.a. om en tysk soloseiler i en 29 fots båt (og med
stort hjerte) de lå ved siden av på Bonaire. Han tok med seg de
løshundene han syntes mest synd på, og hadde på det tidspunktet 17
stk... Var visst litt av et syn når han rodde frem og tilbake til
land for å gå tur med hundene. Mike har fått problemer med balansen
og de regner derfor med at det ikke er lenge til de må selge båten
og flytte på land.
Vi seiler videre når sikten er bedre da det er vanskelig å navigere
mellom revene i dette været, kanskje i morgen...eller en annen dag
:-)
Regner med å være i Colon rundt den 15'ende mars. Oppdatering
kommer når vi har noe nytt å fortelle!

Ukens quiz : Nevn fem land som begynner på de samme tre bokstavene?

Mads&Elin