Hanavave, Fatu Hiva

På forespørsel kommer her posisjoner for de siste
ankringsplassene:
Hiva-Oa: 09*48,2'S 139*01,9'W
Hane Moe Noa: 09*54,5'S 139*06,3'W
Ivaiva: 09*54,8S 139*06,4'W
Fatu-Hiva: 10*27,9'S 138*40,0'W
Vi skal passe på å få med posisjon i kommende blogger...

Hanavave er navnet på landsbyen i Bay of Virgins. Det lille
tettstedet er omkranset av høye spir av fjell og stein, og
er ikke lett tilgjengelig annet enn fra sjøen. Riktignok
bygges det på en vei som går over fjellet til nabolandsbyen
Omoa, men denne er for spesielt interesserte... Vi gikk
denne veien et stykke i går for å komme til et bestemt
utkikkspunkt hvor et stort krusifiks ruver beskyttende over
stedet. Det våte og til dels gjørmete betongdekket på veien
var både bratt og glatt, men vi kom oss omsider opp til
utkikkspunktet og den fantastiske utsikten. Elin plukket
nydelige markblomster langs veikanten som vi tok med oss
tilbake til båten.
På veien tilbake tok vi en avstikker inn i jungelen, for å
finne det spektakulære vannfallet Vai'e'enui. Etter 20
minutter gjennom tett skog på ulendt terreng fant vi
vannfallet. Riktignok er det relativt lite vann på denne
tiden av året, men likevel flott å se. Fra en kløft i
fjellet faller vannet langs en 30-40 meter bratt vegg og ned
i en stor kulp som holder deilig friskt ferskvann å bade i.
Vannet er rent og klart, og bebodd av masse små kreps som
krabber nysgjerrig over tærne våre. Etter et bad, og en rast
på medbrakt grapefrukt, ruslet vi hjemover igjen.
I kveld skal vi inn til land og spise middag hos en lokal
familie sammen med den Sør Afrikanske nabobåten "The Road",
- og i morgen skal vi bli med en lokal båt til Omoa for å
handle…
God tur til Røyse, Risør og Trondheim!
Kjempehyggelig å høre fra dere igjen, Eva og Bjørn!
E&M

Bay of Virgins, Fatu Hiva, Marquesas

Satt seil for Fatu Hiva tidlig i morges. Vi visste at vinden og sjøen
ville være i mot, men det gikk greiere enn vi trodde. Var fremme etter
ca. 7 timer for seil og motor.
Blir her i noen dager og i alle fall til vi ser et bedre værvindu før vi
seiler mot Tuamotu atollene.
Kommer med en fyldigere blogg senere:-)
E&M

Ivaiva, Tahuata, Marquesas

Hane Moe Noa var så absolutt en vakker bukt, - men vi lå tett med 6-7
andre båter der.
Rett rund hjørnet ligger imidlertid Ivaiva, en litt mindre og minst like
idyllisk bukt. Søndag tok Mads jolla for å sjekke forholdene, før vi
hevet anker og flyttet oss dit.
Her ligger vi nå helt alene, og for første gang på lenge har vi nå en
slik vakker idyll for oss selv!
Vel, søndag var vi riktig nok ikke helt alene. Fra sjøen kunne vi se at
det var et lite hus bak palmene på stranden, og i en slags levegg på
stranden var det noen mennesker. Mads dro inn for å høre om det var
greit å ankre og gå i land her.
Så snart han nærmet seg land, ble han vinket inn av menneskene på
stranden. Det viste seg at Bob, som eide stedet, sammen med sine
kompiser hadde et lite beach-party. De var nysgjerrige på hvem vi var og
hvor vi kom fra, - og snart ble vi begge invitert på grillmat og vin.
Etter å ha hentet inn Elin benket vi oss til, og det ble en veldig
hyggelig dag med denne gjengen.
Vi fikk vite at de fleste jobbet for Bob med kopra (foredling av
kokosnøtter), og at de alle spilte fotball sammen. Stedet på stranden
var ikke bebodd til daglig, men Bob hadde noen griser og en hest gående
her, og han stakk innom stort sett bare i helgene.
Gjengen hadde med seg to esker med pappvin, og var godt inne i den andre
da vi kom. Vinen ble drukket av en avskåret flaskebunn, som ble sent på
rundgang. Her var det bare å legge bort alle Niles- tendenser og
fisefine fakter, da vi ble budt på vinen. Så fikk vi grillet kylling fra
bålet, med ris og spagetti til. En liten pappeske fungerte som tallerken
(den fikk vi for oss selv), men ellers ikke noe bestikk. Maten smakte
fortreffelig, og etter hvert som vi kom lenger og lenger inn i den andre
esken med vin, steg også stemningen. Vi takket imidlertid pent nei til å
smake på de hjemmedyrkede grønnsakene de røkte på...
Alle sammen hadde flotte Polynesiske tatoveringer, og da vi viste
interesse for disse, måtte vi se og ta bilder av alle sammen!
Ut på ettermiddagen takket vi pent for oss, og fikk hjelp med jolla som
nå lå langt over brenningene på stranden.
Gjengen dro etter hvert også av gårde i sin båt, og vi har siden hatt
stedet for oss selv. Vi nyter solen, bader og snorkler. Vi har sett både
både revhai og eagle ray her. Litt skummelt alene med haien, men de er
vissnok ganske uskyldige... I går fikk vi også gitt hverandre en
etterlengtet hårklipp – ellers har vi late dager.
Vi tenker oss å seile videre i morgen, onsdag, ikke til Hubba Bubba men
til Fatu Hiva. Problemet er at vi da vil ha vind og sjø i mot oss, så vi
får se hvordan det går.
Elin og Mads

Hana Moe Noa, Tahuata, Marquesas

Etter en tur til byen (Atuona) i går morges, hvor Mads
forjeves prøvde å oppdatere nettsidene våre, gjorde vi oss
klar til å heve anker. Det skulle vise seg å bli litt
vannskeligere enn vi hadde regnet med. Hekkankeret lot seg
ikke løsne! Selv med linen som var festet til bakenden av
ankeret, klarte vi ikke å få leet på det. Til slutt måtte
Mads ta på dykkerustyr og gå ned å se hva som skulle til.
Sikten inne i bukten er på grunn av mye gjørme bare 0,5
meter, så det var som å famle i mørket langs ankerlinen ned
til bunnen. Der viste det seg at ankeret hadde satt seg i en
gammel moring med noe stålnetting rundt. Mads fikk lirket
ankeret ut så vi tilslutt klarte så å hale det inn.
Ved 11-tiden var vi klare til å heve hovedankeret, og komme
oss videre. Det var en kort tur vi hadde planlagt, bare
drøye 10 nautiske mil sørover til naboøya Tahuata. Her er
det i følge litteraturen vår mange nydelige bukter, med
krystallklart vann og herlige strender.
Nå ligger vi altså i Hana Moe Noa bay, som av en guidebok er
kåret til en av de tre flotteste ankringsplasser i Fransk
Polynesia, og kommer til å bli er en natt til før vi går
rundt hjørnet til nabobukten Ivaiva.
Vi kommer til å prøve å blogge hvert sted vi kommer, men
ikke nødvendigvis hver dag. Nettsiden vår har vi gitt opp
å gjøre noe med, inntil videre. Blir vel ikke noe internett
før Rangeroa eller Tahiti...
Elin & Mads

Hiva Oa, Marquesas, Fransk Polynesia

Fakta om Fransk Polynesia:
- Består av fire øygrupper; Marquesas, Tuamotus, Selskapsøyene og Austral øyene (med Gambier).
- Alle øygruppene er vulkanske, bortsett fra Tuamotus som er lavtliggende atoller.
- Total befokning ca. 245.000, hvorav ca. 70% bor på Thaiti (Selskapsøyene).
- Består av totalt over 100 øyer og strekker seg over et område på over 1500 square miles.

Etter å ha ankret opp i bukten utenfor moloen i Atuona (det var helt fullt innenfor), var vi såpass slitne at 17. mai middagen ble erstattet med popkorn og øl. Det ble en tidlig kveld, og vi så frem til en hel natt i ordentlig køye. Det var imidlertid så mye svell, at vi stadig våknet og trodde vi fortsatt var på havet.

Dagen etter fant vi heldigvis en plass innenfor moloen. Alle båtene inne i moloen lå med hekk-anker i tillegg til hovedanker for å holde baugen mot dønningene, og vi fikk etter mye om og men lagt oss til vi også. Havnen er ikke spesielt koslig, og vannet innbyr ikke til bading. Men dette er en av de to mulige innsjekkingsøyene på Marquesas, og det er også en av de få øyene med gode provianterings-muligheter.

Etter at vi hadde forsikret oss om at båten lå trygt, dro vi inn til byen ( ½ times gange) for å sjekke oss inn på Gentdarmeriet. I motsetning til hva guide bøkene sier, var dette en veldig enkel og grei affære. Byen Atuona er liten og kjempekoselig, og menneskene veldig hyggelige. Etter Gendarmeriet, fant vi en minibank, og sikret oss litt lokal valuta. Det er Coloniale Franc Pacifique (CFP) som er valutaen i hele Fransk Polynesia. Store flotte sedler, med bilder av vakre polynesiske kvinner og natur.

Så fant vi en liten koselig snack-bar, malt i glorete farger, og pyntet med blomsterkranser. Her vikk vi fransk frokost med omelett, baguette og kaffe. Endelig er vi også kommet til et sted hvor vi kan noen gloser av språket. Her snakker nemlig alle fransk i tillegg til marquesisk, og mange snakker også engelsk.

Kvelden hadde vi tenkt å bruke til å oppdatere oss både med nyheter, blogg og facebook, - men det er ikke bra nok dekning her vi ligger, - så det ble med tanken og flere timers mislykket surr…
(Denne bloggen ble oppdatert på postkontorets net-cafe i Atuona fredag morgen…)

Onsdag hadde vi ordnet en dagstur på sightseeing med sjåfør. Marijo er en oppegående dame, som tilbyr guidete turer rund på øya, taxitjenester og klesvask.
Vi kjørte over fjellet mot nordøst siden av øya, gjennom et utrolig frodig landskap. Underveis stoppet vi og besøkte ”Smiling Tiki”, og plukket og spiste mangoer. Alt vokser villig i denne naturen, og om plantene eller trærne ikke har nydelige blomster, bærer de isteden saftige frukter. Mango, papaya, sitroner, grapefrukt, carambole, vanilje, kokosnøtter, bananer og mandariner for å nevne noen. Og over alt løper husdyr som kuer, geiter, hester og høns fritt.

Vi besøkte en lokal bondefamilie i fjellene, og det er noe forpliktende ved å komme hjem til folk og hilse på hele familien slik. Før vi viste ordet av det, hadde vi kjøpt en hel stokk bananer, 11 kg grapefrukt, syltede sitroner, bananeddik og tørkede bananer… ha,ha, - men vi er ganske stolte av å ha en bananstokk hengene i cockpiten (ja da, vi vet at de alle kommer til å bli modne på samme dag).

Ved veis ende bokstavelig talt, kom vi til den hellige plassen med de berømte Tikiene. Hovedattraksjonen er ”Big Tiki”, og det er fasinerende å tenke på at disse figurene er hugget for hånd med begrensede redskaper…

Etter dette stoppet vi på en annen gård, hvor vi ble servert en herlig lunsj med Poisson Cru (citrus kokt fisk, med finhakkede grønnsaker, og kokosmelk), geit og svinekjøtt med ris, og masse deilig tilbehør. Elin hadde litt problemer med geitekjøttet, etter å ha blitt venn med en nyfødt geitekilling som sto bundet utenfor kjøkkenet.

På vei tilbake mot Atuona, nøt vi det flotte landskapet, med de stupbratte fjellene og de grønne dalene i kontrast til det blå havet. Marijo ville at vi skulle ta en avstikker for å se en spesiell dal på hjemveien. Denne dalen strekker seg flere kilometer nedover fra høylandet, og ender i Baie de Hanatekuua ved kysten, - og er en oase av vakre planter, pene og velstelte hager, og smilende vakre polynesere. Litt av en dag, og vi var helt skutt da vi på ettermiddagen var tilbake i båten.

Torsdagen har vi proviantert (til priser som hos Jacob’s), hentet vann og diesel i kanner, og vasket skuta. I morgen seiler vi den korte turen til naboøya Tahuata ca. 10 nm sørover. Her skal det være flere ankringsmuligheter med stille klart vann, og selvsagt… lange hvite strender. Da skal vi nok finne roen for noen dager…

Hiva Oa, Marquesas, Fransk Polynesia

09*48,4'S – 139*02,0'W
Endelig fremme! Og på selveste 17. Mai!
Siste døgnet har vært lenger enn laaangt. Utpå ettermiddagen i går ble
vinden gradvis svakere, og vi gjorde lite fart. For å rekke
til land før solnedgang 17. mai, måtte vi gjøre minst 6 knop.
Så ved 3-tiden i natt startet vi motoren. Føltes litt som juks, men
det var tilnærmet vindstille, og ingen om bord var særlig
lystne på å ligge og drive noen få mil fra land! 08.50
lokal tid (UTC minus 9,5 timer) fikk vi endelig landkjenning,
drøye 40 nm fra land. Timene mellom landkjenning og til man
faktisk er i havn er en prøvelse, men 17. mai 16.15 lokal tid
(18. mai 01.45 UTC) kunne vi endelig kaste anker i bukten
utenfor Atuona.
Vinner av quiz'en blir da Reidun, som tippet 18. mai 10.30
UTC! Gratulerer :-) Du har vunnet en overseiling i det
Indiske Hav som mannskap på Go Beyond! Tett på Reidun kom
Ingjo (som tippet 19 døgn, dvs. 18. mai 22.15 UTC) og Anne
(16.mai 23.50 UTC).
18 dager, 3 timer og 30 minutter brukte vi over havet. Dette gir en
snittfart på 6,9 knop
Litt vanskelig å finne noen skikkelig 17. mai stemning, men vi skal
gjøre så godt vi kan før vi sovner.....
Ellers gleder vi oss til rolige dager til anker, og til
turer på land for å utforske Hiva Oa.
Tusen takk til alle dere som har fulgt oss over havet, og
moret oss med deres kommentarer, vitser, nyheter og
quiz!
Klem - Elin & Mads
PS!
1. Hvordan gikk det i potetløpet Edvard? Var trikset bra?
2. Vi husker ikke hvor store bølgene var hos Pippi, men våre
bølger var sikkert 10 ganger så store ;-) Men uten skummel musikk....

Dag 18, Galapagos Marquesas

Når vi tidligere så for oss hvordan det ville bli å seile i
Stillehavet, eller nærmere bestemt dette strekket mellom
Galapagos og Marquesas, dannet vi oss et klart bilde...
Vi så for oss dager med blikkstille hav, med lange slake
dønninger som bare så vidt ville få båten til å rulle jevnt og
forsiktig, - med masten som pendelen på en metronom. Med
takten av havet skulle dagene utnyttes til å lese, bade
(kanskje med en skilpadde eller noen delfiner som kom
tilfeldig kom forbi), fiske, og lage god mat. Vi kunne til og
med fått tid til å skrive noen filosofiske betraktninger rundt
tema som "når tiden står stille" eller "alene i universet".
Slike dager ville bare avbrytes av en og annen squall eller et
skybrudd, så vi kunne kle oss nakne og danse på dekk i det
etterlengtede regnet.
Alt dette ville vi oppleve i de mystiske Stillebeltet, eller
Doldrums som det heter på engelsk, dette lavtrykksområdet
rundt Ekvator hvor mye av havets fordampning til atmosfæren
skjer.
Etter hvert ville vi komme ut av dette området og endelig møte
de vennlige Passatvindene, eller Trade Winds, som har vært
sjøfarerens beste venn siden Columbus fant dem på sine turer
over Atlanteren, - eller var det Polyneserene som først fant
dem, da de sjøsatte sine sivbåter på den Sør Amerikanske
kysten for å utforske det store Stillehavet. I alle fall;
disse behagelige og forutsigbare vindene, som drives av
forskjellen mellom høytrykk i sør og lavtrykk i Stillebeltet,
ville med største forsiktighet og omsorg bringe oss trygt
vestover. De ville alltid komme inn litt aktenfor tvers, slik
at vi hele tiden kunne seile på en behagelig slør.
Jo vel, det ville kanskje ta tre uker eller tretti dager å
seile disse tre tusen nautiske milene, - men det ville bare
være som den kinofilmen, den som var så fin at du håpet den
aldri ville slutte, - men bare vare og vare…
Så ble det ikke slik. De romantiske bildene vi beskriver skal
vi tidsnok få oppleve tror vi, men denne første store
kryssingen ble litt annerledes enn vi hadde forestilt oss.
Bevares, vi skal så absolutt ikke klage! Vi har ikke hatt
uvær, og vi har seilt fort hver eneste dag når vi ser bort fra
det første halvannet døgn. Men det har faktisk vært ganske
monotont; mellom 15-20 knop vind fra SØ, bølger mellom 2,5 og
4 meter, skyet men oppholdsvær - Ikke en eneste liten squall
har rotet seg bortom oss. Og så har det hele tiden beveget seg
mye om bord. Noen ganger veldig mye. Alt som vi trodde vi
skulle fordrive tiden med har vært vanskelig; lese, lage mat,
skrive, og så videre. Så da har det heller blitt lydbøker,
masse lydbøker, - og boksmat. Og tiden har allikevel gått
fort.
I natt eller tidlig i morgen bør vi få landkjenning, - og
sannsynligvis er lysmasten for flytrafikken det første vi vil
se av Hiva-Oa, hvis ikke dagens gry allerede viser oss
silhuettene av de over 1000 meter høye fjelene på øya. Vi er
utrolig glade for at vi snart er fremme, og vi er en stor
opplevelse rikere, - selv om vi må innse at Stillehavet ikke
alltid er like stille…

Vi kommer nok inn til 17. mai lokal tid, men da er nok dere
hjemme ferdig med deres feiring. Så vi vil i alle fall ønske
en riktig hyggelig dag. Vi savner dere alle, - vår familie og
våre venner hjemme, og alle våre venner som også vil feire
dagen på havet eller i en fremmed havn. Vi vil tenke på dere
alle.
Gratulerer med dagen!
E&M, Go Beyond