Hallo fra ankringplassen ved kokosnøttøyene Vanua Levu,
Vanua Lailai og Navadra!
Her er det lett å få assosiasjoner til den sagnomsuste
kaptein Langstrømpe: hvite sandstrender, turkist hav,
vindskjeve kokosnøttpalmer, vulkanske fjellknatter – og
ingen kannibaler i sikte.
Inne på stranden råder først og fremst de superkjappe
eremittkrepsene. Noen i bitte små sneglehus, mens andre har
vokst seg inn i tommelfingerlange konkylier. Med
dykkermaske og snorkel kan man også studere de spennende
korallrevlandsbyene, som har langt flere fargerike
innbyggere enn Taremare By. Naturen som designer imponerer
og gir ekstatiske fargekikk. Som for eksempel når en
vennligsinnet gjeng med små intensblå korallfisk gjør en
synkron vending, og viser at de er like intenst limegrønne
på den andre siden. I de fiolette korallene bor fiolette og
brune fisk som ikke lar seg forstyrre. De har for lengst
funnet ut at vesenet med trekantede labber ikke
representerer noen stor fare.
Så altså: Hvis noen har lest Mads sine værrapporter fra
Fijis sørlige havområder, og lurt på om påmønstrede
passasjerer Fernley-Jones og Madsen har tilbrakt tiden som
lysegrønne skygger i hjørnet med hver sin papirpose: Nei
og nei. Men da Elin hektet Mads fast i sikkerhetslenken og
bølgene skyllet inn i cockpit, skjønte Simon at liten storm
ikke var helt hverdagskost for eventyrerne på de syv hav.
Fjerdemann ble veldig søvnig av de høye bølgene og sov som
en sjøpølse foran i båten, men det var kanskje like greit.
Dette skjedde altså etter at vi hadde tatt farvel med bukta
vi omdøpte til "36 Knots Bay". Det var absolutt fint der,
men en strøm av plutselige vindkast med høy styrke ga nytt
innhold til uttrykket "storm i et vannglass", eller
subsidiært storm i et vinglass. Uansett hadde vi fått
ankringstillatelse av den lokale høvdingen, Johnnie, som
hadde sagt at vi kunne bli der så lenge vi ville.
Tradisjonen tro oppsøkte vi nemlig høvdingen med
ankringsforespørsel og medbrakt cava som gave. Pussig skikk
egentlig, for cava er en bunt med brune røtter som
tilberedes slik at man får en væske som minner om skittent
oppvaskvann. Denne drikken skal gi en behagelig, narkotisk
effekt (?). Det rikholdige tilbudet av cava på markedene i
byene Suva og Lauthoka kan tyde på at drikken er ganske
vanlig her.
Johnny mottok gaven og hadde et slags talesyngende rituale
for oss i hytta si. Antagelig var det en slags velsignelse
av de fire hvitingene fra Norge og Australia. De kristne
misjonærene har utvilsomt gjort en god jobb på Fiji; her
lever Jesus i beste velgående. Litt overrasket var den
belgiske seilerfamilien som traff Johnnie og
landsbybeboerne på en søndag. De fikk beskjed om at skjørt
som stoppet under knærne var usedelig. Mor og datter fikk
utdelt fotside skjørt som måtte benyttes under besøket. Vi
oppsøkte Johnnie på en mandag, og da var det nok litt
løsere snipp. Den omfangsrike kona hans var i alle fall i
godt humør. Hun kom med muntre kommentarer under seansen. I
det hele tatt er de innfødte på Fiji veldig blide og
imøtekommende. Den delen av befolkningen som har indisk
opprinnelse skiller seg ut både når det gjelder klesdrakt
og kroppsholdning, og ser ut til å ha hodet høyere hevet. I
følge guideboken skal de også være mer arbeidsomme. Vi
hadde forresten et deilig måltid på en av de fine indiske
restaurantene i Suva.
Tilbake til kokosnøttøyene:
Her klukker sjøen og sola smiler blidt. Mens jeg sitter i
cockpit og noterer, lager Elin brøddeig (mmm…), mens Mads
og Simon er i gang med en langtrukken fase tre for å få
fart på gjestedoen. Dette har vært et arbeidskrevende og
til dels illeluktende prosjekt, men konklusjonen er nå
klar: Saltvann og dopapir bygger opp et lag som gir
forsteining/forkalkning av rørene, og dermed liten eller
ingen passasje. Andre båter har ganske artige historier å
fortelle om tette doer, et ikke uvanlig tema til sjøs. For
hard pumping og overtrykk kan føre til en uforglemmelig
eksplosjon – midt i fleisen! Huttetu og nok om det.
Et langt hyggeligere tema er: kokosnøtter! Potetgullposer
fra Maarud er slappfisksnacks sammenlignet med dette:
Finn noen fulle kokosnøtter på stranden eller avvent at det
indre steinaldermennesket viser seg hos en av dine
følgesvenner. Ved hjelp av bambusstokker eller annet nyttig
redskap kan han (hun) lykkes med å løsne en nøtt – til
slutt. Følg deretter med på hvordan steinaldermennesket
fjerner det brune kokosnøttskallet og deretter gyver løs på
selve kokosnøtten ved hjelp av en spiss stein eller en
hendig machete – inntil nøtta er delt i to.
Finn så frem en moderne grønnsaksskreller. Kokosen høvles i
strimler, saltes lett og bakes i ovnen på svak varme til
strimlene er lysebrune. Og så rett i snacksbolla si. Glem
Grethe Roede.
I det hele tatt kan vi anbefale utendørsrestauranten SY Go
Beyond. Selv om man må vende seg til "hold på hatten,
Kåre", altså klamre seg til vinglass og alt annet vind og
sjøgang kan ta fatt i. Menyen er i alle fall velsmakende og
mangfoldig, og har også bestått av to deilige fiskemåltider
fra Mahi-Mahi-fisken skipper Mads tok med stang. Det sies
at Mahi-Mahi-fiskene er svært knyttet til partneren sin og
sørger stort hvis han eller hun forsvinner, så med tanke på
den stakkars enken behandlet vi filetene med andakt. I
måltid nummer to som deilig fiskecurry…
Ja, med enda en nyankommet seilbåt i bukta vår tyder alt på
et sosialt strandmåltid i kveld, og kanskje med bål hvis
vinden løyer. Elin og Mads har fått mange nye seilervenner
underveis, som informerer og støtter hverandre. Denne
gangen var vi de første som oppdaget paradiset, og ryktet
spredde seg.
Skulle det bli veldig stille fra SY Go Beyond i tiden som
kommer, kan det tyde på at kokosnøttøyene ikke er så øde
som vi tror – og at kannibalene nå smiler sultent med sine
spisse tenner der inne bak mangrove-trærne.
Til slutt: "All the best" til blogglesere der hjemme. På
vegne av kaptein, kokker, fiskere, oppvaskere, dykkere,
toalettingeniører og livsnytere på SY Go Beyond,
Astrid B.
