Pearl Bay til South Percy Island

Seilte fra Great Keppel Island til Pearl Bay (22*26,6'S, 150*44,0'Ø).
I dag seiler vi til South Percy Island (ca. 21*43'S, 150*20'Ø).
Alt vel ombord!
E&M

Gladstone, Coral Coast

10. april seilte vi fra Mooloolaba til Great Sandy Strait. Nå var vi tilbake i kjente trakter igjen! Vi hadde passeringen av Wide Bay bar friskt i minne fra turen sørover i November, og var spent på hvordan forholdene ville være nå. Men det viste seg at vi hadde bekymret oss unødig, og "the Mad Mile" var denne gangen ikke ubehagelig i det hele tatt. Vel inne i Great Sandy Strait, fortsatte vi noen mil innover til Garry's Anchorage på Fraser Island. Dette er en beskyttet ankringsplass i et sideløp av stredet, som gir et godt utgangspunkt for å seile videre gjennom stredet mellom Fraser og fastlandet. Med selskap av Small Nest og Sea Level, ble vi liggende i to netter på Garry's.

Great Sandy Strait er på de grunneste områdene akkurat dype nok for Go Beyond ved moderat høyvann. Det betyr at tidspunktet for passering av disse områdene må beregnes nøye i forhold til flo. Som ved passasjen sørover, gikk dette helt greit. Vi hadde ved et par anledninger marginal klaring til bunn, men det er som kjent nok... Vi kom frem til Kingfisher Bay ved solnedgang, og rakk akkurat å slippe anker før det ble helt mørkt.

Fraser Island er regnet som verdens største sandøy med et areal på over 1800 km2. Øya er ca 120 km lang, og 24 km på det bredeste. Fraser har blitt til ved at sand har akkumulert seg over en vulkansk steinformasjon. I løpet av 750 000 år har 300 kubikkilometer sand blitt brakt hit med havet fra de store elvene i New South Wales! Øya er i stor grad dekket av regnskog, bortsett fra langs kysten. Det er også noen små og større innsjøer på Fraser, og et par "ørkener" innenlands. Fraser skal også huse den genetisk reneste stammen av dingoer i Australia, og vi hadde vi fortsatt tilgode å se en av disse beryktete villhundene. Bortsett fra dingoene, og kanskje en og annen krokodille, er det få fastboende på Fraser Island, - og de som bor her er stort sett tilknyttet turistnæringen og øyas eneste resort som ligger ved Kingfisher Bay.

Sist vi var her hadde vi dårlig tid, med familie som ventet på oss i Sydney, - så nå skulle vi ta oss tid til å utforske Fraser Island. Sammen med Small Nest bestemte vi oss for å leie en av firehjulstrekkerne som leies ut av et lokale utleiefirma. Øyas veinett består av noen få veier gjennom skogen over øya, og stranden langs hele østkysten. Veiene gjennom skogen er ikke mer enn hjulspor i sand, mens den brede stranden langs kysten er flat og hardpakket og fungerer utmerket som motorvei. Fartsgrensene er enkle: 60 km/t på skogsveiene og 80 km/t i skogen. For en gammel offroad-entusiast var dette som å komme hjem til Land Rover land (tross at det var en Toyota Landcruiser vi leiet). Willem og Mads ville begge kjøre, så det ble løst med en halv dag på hver...

De drøye 25 kilometerne fra Kingfisher og over til østkysten tok nesten en time å forsere på de vanskelige skogsveiene, men da vi kom til "motorveien" langs stranden gikk det unna. Pga tidevannet blir mye av stranden dekket av havet ved høyvann, så vi måtte gjøre unna strekningen fra sør til nord først, så kunne vi tilpasse stopp på tilbakeveien etter hvor mye tid vi hadde igjen.

Østkysten av Fraser er fascinerende, den brede stranden, mange små og mindre elver som renner ut langs stranden, sandformasjoner med flerfarget sand, og ikke minst vraket av skipet Maheno som ligger godt opp på land ved lavvann. Og så var vi så heldige å treffe på en enslig dingo som ruslet på stranden!

Vi kjørte innover på øya igjen litt lengre sør, og stoppet for å beundre et av de enorme trærne i regnskogen. Fraser Island er det eneste stedet i verden der høy regnskog vokser i sand og noen av trærne skal være over 1000 år gamle og ruve mer enn 40 meter over bakken! Videre inn på øya kom vi til Lake McKenzie som er en krystallblå innsjø av rent regnvann og omkranset av den fineste hvite kvartssand.

Det var en fantastisk dag rundt Fraser Island, og vi kunne vel fornøyde dra videre til Bundaberg dagen etter. Det var her vi ankom Australia for nesten 1/2 år siden, og vi var spent på om flommen hadde dype spor her siden sist. Bortsett fra å bunkre vann, diesel og proviant, - hadde vi ikke noen planer for Bundaberg denne gang, så det ble med en tur til byen med leiebil fra marinaen. Heldigvis så alt ut som sist vi var her, og byen har tydeligvis kommet seg raskt etter flomkatastrofen i januar.

Nå var vi klare for å komme oss nordover til blått vann og hvite strender. Vi hadde lyst til å seile fra Bundaberg til Lady Elliot og Lady Musgrave, men været tilsa at vi måtte hoppe over førstnevnte som har lite beskyttelse for høy sjø og svell. I motsetning til Lady Elliot, har Lady Musgrave en viss beskyttelse inne i  lagunen som er omkranset av et korallrev.

Lady Musgrave Island tilhører øygruppen som kalles Capricornia Group, og som bærer navn etter Tropic of Capricorn eller Steinbukkens Vendekrets på norsk. Steinbukkens Vendekrets ligger parallelt med ekvator ved ca. 23,5° sør og er den sørligste breddegrad sola kan stå i zenit på himmelen (motsvarende i nord er Krepsens Vendekrets, eller Tropic of Cancer). Pr. definisjon er dette den sørlige grensen for tropisk klima, - og her begynner også Great Barrier Reef.

Great Barrier Reef strekker seg over 2000 km, tilsvarende hele Norges lengde, fra Capricornia Group og nordover til Cape York, - og er i følge Wikipedia verdens største enkeltstruktur bygget av levende organismer!

Seilasen fra Bundaberg til Lady Musgrave gikk unna i rekordfart med bortimot 20 knops vind i ryggen. Kartene våre for revet er veldig dårlige, og det tok litt tid før vi var sikre på hvor vi skulle entre lagunen. Den trange passasjen ligger på nordsiden av revet og er bare vel 20 meter bred, og vi hadde sterk vind og 5 knops strøm mot oss. Men med full gass og en stø hånd på roret gikk også det bra, - og tross vinden kunne vi igjen ankre opp midt ute på havet uten nevneverdige bølger eller svell, og hoppe fra båten ut i krystallklart vann...

Vi fikk 3 herlige dager på øya, før vi på grunn av dårlige værutsikter måtte inn til kysten igjen. Det ble igjen en flott seilas på snaue 40 nm herfra og inn til kysten.

Pancake Creek er et perfekt sted å søke le for sørøstlige vinder, og vi var ikke de eneste som hadde valgt å legge seg her for å vente på bedre vær. Det er også et utrolig spennende sted å utforske, og vi fikk et par flotte turer gjennom bushen til fyret på Bustard Head og til Aircraft Beach, og en jolle tur gjennom mangrovekanaler i sumpene. Jim på Sea Level har kjøpt seg kite og kiteboard, så vi fikk trent på å fly kiten i god vind.

I dag dro vi videre opp til Gladstone hvor vi forhåpentligvis vil få ordnet med ny kabel til kartplotteren og handlet inn litt mat, mens vi venter på godværet som skal komme lørdag eller søndag. Da vil vi gå nordover til Keppel Bay og seile videre mellom øyene i Great Barrier Reef...

Lady Musgrave

23*54,21'S , 152*24,17'E

Kom til Lady Musgrave onsdag ettermiddag. Ligger for anker i et rev midt
i havet. herlig å kunne bade i blått klart vann igjen!
Seiler inn til kysten i morgen pga dårligere vær i vente. Skal da inn
til Pancake Creek sør for Gladstone.
Har hatt problemer med navigasjonssystemet, og brukte gårsdagen på
feilsøking. Funnet feilen, men trenger en ny kabel. Heldigvis har vi
backupsystemer...
Ikke internett eller telefon her ute, men får det når i kommer nærmere
land igjen.
Alt vel om bord:-)

E&M

Mooloolaba, Sunshine Coast

Bilde: Tony Albert (Australia), "Sorry", GoMA

 

Vi hadde følge med Tutatis hele veien til Coffs Harbour, og det skulle vise seg at det av og til kan være greit å ha en annen båt i nærheten, - da Tutatis fikk motortrøbbel rett utenfor Coffs. De gikk for seil inn i havnebassenget, men vi fikk tauet dem til en ankringsplass hvor de lå inntil en redningsbåt fikk buksert dem inn i marinaen. Selv hadde vi litt tau å fjerne fra propellen, etter at vi midt på natten kjørte inn i noen umerkede fiskebøyer. Det gikk heldigvis greit å få kappet løs sulamitten under fart, men vi hadde fortsatt litt vibrasjoner i akslingen, - og det viste seg å være en skikkelig klase igjen da vi dykket under båten etter å ha kommet i havn.

Al og Deb fra Sunboy, som bor rett utenfor Coffs Harbour, ga oss en varm velkomst i marinaen, og vi ble invitert hjem til dem på middag samme ettermiddag. Det var utrolig hyggelig å se hele familien igjen, - vi ikke har sett dem siden Tonga for over 6 måneder siden.

Familien Sparks behandlet oss som kongelige gjester de tre dagene vi var i Coffs. Mandag tok de oss med på en rundtur i fjellene og langs kysten rundt Coffs Harbour. Området har mange severdigheter, og vi var innom den fantastiske Dorrigo Natonal Park, hippie byen Bellingen, og kystperlen Urunga. Selvsagt måtte vi også få med oss det kjente landemerket i Coffs; The Big Banana... Familien har et herlig hus på kysten litt nord for byen. Bakhagen er et stillehavsparadis med en fantastisk sandstrand som de har nesten for seg selv. Etter middag den andre dagen vi var der, hadde jentene (Layni og Nikki) invitert noen venner og tent bål på stranden, hvor de stekte pinnebrød under en stjerneklar himmel med superfullmåne. Akkurat som vi har gjort så mange ganger sammen i Stillehavet...

Vi måtte videre den 23. mars, og vi tok avskjed med Al og Deb på yachtklubben den siste kvelden. Det var rart å ta farvel denne gangen, siden vi ikke vet når vi treffes igjen, - men vi var enige om at treffes skal vi før eller siden, - enten det blir her i Australia eller hjemme i Norge.

Jose og Sandra på Tutatis hadde nå fått orden på motoren, og var også klare til å dra videre. Kl. 05.00 seilte vi sammen fra Coffs Harbor med kurs for Gold Coast, ca. 150 nm nordover, langs siste del av New South Wales. Gold Coast er første havn på den lange Queenslandkysten som strekker seg forbi hele Great Barrier Reef nordover til Torres Stredet, og videre inn i Gulf of Carpentaria.

Vi hadde en problemfri seilas med godt vær hele veien, og kom frem til The Spit neste ettermiddag, hvor vi ankret opp for natten. Morgen etter tok vi jolla inn til Southport, og fikk et overblikk på denne populære kystbyen som tiltrekker seg et stort antall turister fra inn og utland. Da vi hadde hatt det så travelt i Coffs, trengte vi også å handle litt, ikke minst bursdagspresang til Willem på Small Nest, som skulle feire sin 40 års dag i Hope Harbour samme kveld.

Så etter lunsj, og ved høyvann, bar det videre gjennom det grunne stredet innenfor South Stradbroke Island, og gjennom kanalene ved Hope Island. Small Nest hadde ligget på land noen dager for bunnstoffing av skroget, men skulle komme på vannet igjen i løpet av dagen. Vi kom inn til Hope Harbour Marina, og ble tatt i mot av Jim og Kent på Sea Level som også var kommet for å feire Willem. Steve og Manjula på Endless Summer var også kommet tilbake til sin båt som de har hadde hatt liggende her mens de var hjemme en tur i California. Så når Small Nest endelig kom på vannet og inn i marinaen var det duket for en hyggelig gjenforening mellom mannskapet på fire båter, og et realt 40 årslag! Med østers og grillede prawns, samt mye godt drikke ble det en fest verdig en den unge 40 åringen...

Men seilere liker seg best for anker, så dagen etter bar det av gårde igjen, tilbake til The Spit. Nå skulle vi nyte noen dager ved Main Beach som er halvøyen utenfor Southport. Den nordlige delen av Main Beach er et relativt uberørt naturområde, med en kilometerlang hvit strand ut mot Stillehavet. Følger man stranden sørover kommer man etter hvert til Miami Beach(!), og her ligger hotellene og turistattraksjonene tett i tett. Både Sea World og Water World har kjempeanlegg her som er blant de store turistfellene, - akkurat som i Florida. Vi nøyde oss med en tur langs stranden ned til Miami, og nøt heller den nordlige delen som vi hadde nesten for oss selv. Vi hadde selskap av gjengen på Small Nest, og en kveld ble vi invitert om bord til middag av Jose og Sandra på Tutatis. Vi har hatt sporadisk kontakt med Tutatis siden Galapagos, men aldri blitt ordentlig kjent før de siste ukene. De er, som sikkert nevnt, fra Brasil og skal mer eller mindre samme vei som oss hjem. Men et mulig jobbtilbud i Hong Kong for Jose, som er flyger, kan bety at de velger å seile dit for et år eller to før de seiler hjemover. Uansett veldig sjarmerende og hyggelige mennesker som vi håper å kunne holde kontakt med videre.

OK, - vår plan er å komme oss relativt fort opp til Great Barrier Reef, med bare noen få stopp underveis. Men vi ville få med oss Brisbane by, og Tangelooma Wrecks ved Moreton Island, i tillegg til Mooloolaba og Fraser Island. Vi var bestemt på å seile på innsiden av North og South Stradbroke Islands til Moreton Bay isteden for å seile utaskjærs og rundt Moreton Island, - men dette er et svært grunt område som må planlegges nøye for ikke å risikere å bli sittende fast på grunn. Vi var avhengige av å passere de mest kritiske områdene på tilstrekkelig høyt vann. Den 1. april var en gunstig dato i så måte, men for å ha mulighet til å passere hele stredet, måtte vi tilbake til Hope Harbour, slik at vi kunne starte derfra et par timer før høyvann.

Så 29. mars dro vi tilbake til Hope Harbour Marina, og for å slippe å gå inn til Brisbane eller Manly senere så leide vi bil neste dag og kjørte til Brisbane. Det er en bare en times kjøretur langs M1 fra Hope Island.

Vi var veldig spent på hvor preget byen ville være etter flommen tidligere i sommer, men ble overasket over hvor lite vi kunne se av skadene byen ble påført. Vi besøkte først City Botanic Gardens som ligger midt i sentrum langs bredden av Brisbane River, ved siden av Queensland University of Technology. Mye av dette området var oversvømmet av vann under flommen i januar, men utrolig nok var det umulig å se spor av dette uten å lete nøye etter det. Noen steder langs elvebredden kunne man ane at flommen hadde tatt med seg deler av bredden, men i den botaniske hagen og sentrum av byen ovenfor var alt som om ingenting skulle skjedd.

Denne delen av Brisbane er full av liv med en blanding av turister, studenter og businessfolk i gatene, og med koselige kafeer og spisesteder overalt. I gågaten ved Queens Street var det mange gateartister, som i større og mindre grad hadde tiltrukket seg interesse fra de forbipasserende. For de handlelystne ligger Queen Street Mall midt i smørøyet med sine attraktive butikker. Livet i gatene, den fine blandingen av ny og gammel arkitektur, sammen med elven og den botaniske hagen, - gjør sentrum til en vakker og spennende del av byen.

På andre siden av elven ligger South Bank Parkland, og Brisbanes kulturelle sentrum. Her finner man operaen, musikk konservatoriet, senter for utøvende kunst, og en rekke museer og gallerier. South Bank har også en kunstig sandstrand med en kunstig sjø langs bredden av Brisbane River. Det er et stykke å kjøre ut til kysten fra byen, så dette stedet er populært på varme sommerdager. Her kunne vi imidlertid se at flommen hadde satt sine spor, og mye av anleggene her er nå under rehabilitering. Annethvert parkeringshus var også stengt for utbedringer etter oversvømmelsene. Vi spiste lunsj på en av de mange restaurantene i Little Stanley Street, før vi besøkte Galleri of Modern Art (GoMA).

Etter noen timer på GoMA var vi skjønt enige om at dette er et av de beste gallerier vi noensinne har besøkt. Her var utrolig mange forskjellige kunstformer representert, og utstillingene var tilpasset alle interesser og aldersgrupper. For de som besøker Brisbane, er dette virkelig et must å få med seg!

Etter noen runder med feilnavigering på det enorme veinettet i og rundt Brisbane, satt vi kursen mot Hope Harbour rett før solnedgang. Nå hadde vi fått med oss litt av Brisbane, og var godt fornøyd med det...

Neste dag, 1. april, forlot vi Hope Harbour Marina halv seks om morgenen for å passere de kritiske punktene i kanalen på høyvann 08.30. Vi fulgte etter Small Nest, som hadde kommet denne veien sørover og som derved hadde lagret sporet de da fulgte på plotteren. Vi stikker 8 cm dypere enn deres båt, så vi fikk for sikkerhets skyld dybdene over radio fra Willem, der det var viktig å følge ekstra godt med. Med Google Earth og GPS på PC'en kunne vi også følge med på sandbankene vi passerte. Go Beyond stikker 2,13m, og selv om de elektroniske kartene vi bruker stort sett alltid har vært å stole på, er det greit å ha et par ekstra kilder når man over flere timer seiler over grunn med +/- 3 meter vann. For spesielt interesserte kan de to mest kritiske punktene sees på vårt posisjonskart. På det første av disse punktene registrerte Willem 1,9m på sitt lodd, men med litt feilmargin passerte de uten problem. Men med våre ekstra cm, kjente vi plutselig et rykk i båten og skjønte at vi subbet på sandbunnen. Heldigvis var det ikke nok til at vi stoppet opp, og vi seg sakte over sandbanken. Selv om det alltid kribler litt når man er nær bunn, er dette ufarlig for båten ved kontrollert hastighet, og bonusen er at man får sjekket dybdemåleren:-) Den viste 1,7m - hvilket betyr at vi har 43 cm slingringsmonn i forhold til loddet dybde...

Resten av turen var uten dramatikk, og vi fikk etter hvert som vi kom ut i Moreton Bay god seilevind. Ved 3 tiden på ettermiddagen kom vi frem til Tangalooma Wrecks, som også er verd en titt i posisjonskartet vårt.

Tangalooma Wrecks er en kunstig uthavn som er et populært utfartssted for lystbåtfolket i Brisbane området. Moreton bay har få gode ankringsplasser, og vind og sjø kan plutselig skifte og danne farlige forhold dersom man ikke finner le. Etter forslag fra lokale båtforeninger, ble det første utrangerte skipet satt på grunn utenfor Tangalooma i 1963. Det er etter hvert dannet et kunstig rev av et titalls gamle arbeidsskip som danner en bukt med le fra alt annet en sørlig vind.

Imidlertid kan det, som vi fikk erfare, bli ganske ubehagelig med litt sjø fra sør, når tidevannet går motsatt vei, - men det varte for oss bare i 6 timer inntil tidevannet snudde. Vi var der i to dager, og dag 2 hadde vi strålende vær og nesten stille vann.

Tangalooma er kjent for et yrende liv i havet utenfor. En fast stamme av delfiner holder til her, og det er også dugonger (sjøkuer), skilpadder, og hval i områdene her. Vi traff på delfinene under en liten jollesafari langs stranden nordover, men så dessverre ikke noe til de andre dyrene.

En nedlagt hvalstasjon på stranden litt sør for vrakene er nå blitt til en populær resort, som tilbyr alt fra dykking, til hvalsafari og delfinmating. Vi underholdt oss selv med snorkling på vrakene, turer på stranden, og klatring i de bratte sandskråningene som gir en fantastisk oversikt over stedet.

Vel fornøyde dro vi anker etter to netter på dette forunderlige stedet som vi er veldig glad for å ha fått med oss. Neste stopp Mooloolaba.

Moreton Bay er en bukt av sandbanker. For skipstrafikken er det kun en led, North West Channel, som kan seiles trygt inn til Brisbane River, mens det for mindre båter også er mulig å følge den noe grunnere North East Channel. Vi valgte North West som både er enklere, og gjorde at vi kunne seile med noe beskyttelse for dønningene. Det er ca 40 nm fra Tangalooma til Mooloolaba, og mesteparten av dette strekket går gjennom denne kanalen. Det var greit å komme seg av gårde nå, for vind og dønninger skulle ta seg opp de kommende dagene. Vi fikk god vind, og medstrøm og gjorde unna distansen på bare 5 timer! Vi hadde i en periode en fart på mellom 9 og 11 knop:-) Når vi kom ut av kanalen fikk vi imidlertid erfare rotete sjø og etterhvert vind opp mot 25 knop. Men vi hadde ikke langt igjen, og kom frem til Mooloolaba Marina ved 3-tiden. Small Nest, som dro dagen i forveien, hadde ordnet med plass for oss. Havnen i Mooloolaba ligger i elveutløpet til Mooloolah River, som både er smal og grunn, og det er dessverre ingen gunstige ankringsforhold her.

I går leide vi en 12-seters minibuss sammen, og dro på sightseeing til Glasshouse Mountains og områdene rundt som kalles Hinterland(!).

Glasshouse Mountains består av 11 karakteristiske topper spredt utover de store slettene innenfor kysten. De er dannet av lava som har størknet raskt ved avkjøling etter vulkansk aktivitet for 26-27 mill år siden. Captein Cook gav fjellene det spesielle navnet da han seilte forbi i 1770. Han syntes de minnet om de store smeltediglene fra glassverkene hjemme i Yorkshire...

Aboriginene har gitt fjellene navn etter sin Drømmetidstolkning, hvor de 11 fjellene er en familie som måtte flykte fra en tidevannsbølge (tsunami) og inn i landet. Det høyeste fjellet heter Beerwah og rager 556 moh. Vi tok turen opp på Ngungun som "bare" stikker 253 moh. Men det var en fantastisk utsikt ut over slettene og de andre toppene i gruppen. Videre tok vi turen til Mapelton Falls National Park, hvor vi fra et utkikkspunkt kunne se rett ned i et flere hundre meter dypt juv hvor fossen faller. Vi fikk også en dukkert i et mindre fossefall ved Kondalilla National Park. Fascinerende naturopplevelser!

Det ser ut som vi blir liggende værfast her mesteparten av uken, så vi får prøve å gjøre det beste ut av det, ved å fikse og ordne litt på båten, og ta noen turer i områdene i og rundt byen. Vi har også lyst til å besøke Noosa, som i følge Lonely Planet skal være den hippeste byen på Sunshine Coast. Akkurat nå føler vi at det navnet passer veldig dårlig, for her regner det bøtter! Vi får håpe det gir seg utover uken, - og ser frem til nye opplevelser på land...

Tilbake på havet igjen

Vi kjenner at det er godt å komme i gang med seilingen igjen! Etter deilige måneder på land trives vi veldig bra med å være om bord og underveis, - og nå er vi for første gang på turen - på vei hjemover!

I skrivende stund motorseiler vi nordover mellom Port Stepens og Coffs Harbour. Bortsett fra litt svell fra sør, er havet helt rolig, så vi har koblet oss på nettet og tatt frem PC og iPod og sitter og oppdaterer oss på nyheter i verden og hjemme. Og hvorfor ikke skrive litt på siden her også...

Vår første seilas ut av Sydney Harbour gikk bare knappe 15 nm nordover til Pittwater. Der ankret vi opp i Coasters Retreat som er en populær bukt for båtfolket i området. Den er tilrettelagt med et titalls bøyer av Pittwaters mange båtforeninger, som alle kan benyttes fritt inntil en av de respektive foreningers medlemmer gjør krav på dem. Vi kom dit på en torsdag, og hadde nesten hele bukten for oss selv. Litt senere kom A Small Nest med familien Stellamans, og det ble en hyggelig gjenforening!

Neste dag inviterte Small Nest oss til grilling på land. Først utforsket vi området, som er del av en vernet naturpark og utilgjengelig annet enn fra sjøen. En naturlig lagune ligger innerst i bukten, skjermet for hai med hensyn til de badende, av et hainett i rustfritt stål (dessverre så vi noen hai innenfor også, selv om de vissnok var av den "snille" typen)! Det ligger et flott friluftsanlegg på området, og det ble ikke mindre idyllisk av at en flokk Wallabies gikk og gresset i parken.Området er tilrettelagt for turister med telt som kommer med ferge fra Palm Beach på andre siden av "fjorden". Det også er flere "Teppanyaki" gassgriller til fri disposisjon her, typisk i Australia hvor skogbrann ikke er et ukjent fenomen, - og William hadde en ny spesialitet som vi fikk prøve, nemlig kenguru hamburgere! Veldig godt, men litt betenkt av å grille kenguru mens "familien" går rundt på området og aner fred og ingen fare!:)

Det var bra vi var tidlig ute, for utover ettermiddagen begynte weekend-turistene å komme med fergen, og vi hadde ikke lengre stedet for oss selv...

Lørdag hadde vi invitert Rune, Live, og Rune's mor Kari til et lite cruise i skjærgården. Vi tok båten over til Palm Beach, og dro inn til land med jolla for å handle litt, og for titte på dette stedet som kanskje er mest kjent som kulissene til Australias mest kjente TV-serie "Home and Away". Serien kan snart feire 25 år med over 5000 episoder!

Området rundt Palm Beach er blant de mest eksklusive boligstrøkene i Sydney, men det lille tettstedet ved den gamle fergekaien fremstår allikevel som en idyllisk ferieby, med en herlig bohemsk atmosfære. Den eneste forretningen med matvarer, bortsett fra en "Fish'n Chips" og et par koselige kafeer, var en eksklusiv "Bottle Shop" med et fristende utvalg av frukt, grønnsaker og diverse ferskvarer. Der fant vi alt vi trengte og vel så det...

Det var en perfekt seiledag, med sol, litt vind og null sjø. Vi seilte innover i dette "fjordsystemet" som i realiteten er utløpet til Hawkesbury River, og som danner mange armer med flere bukter innover i landet. Rune har hatt egen seilbåt her nede, og tok oss til et av favorittstedene sine; Yeomans Bay. Det ble en utrolig hyggelig dag, og vi tror også at både Kari og Live syntes det var hyggelig å se hvor Rune skal bo siste halvdel av 2011...

Søndag sto vi opp tidlig , dvs 05.00, for å seile videre til Port Stephens. Dette er en strekning på ca. 70 nm, og vi måtte være sikre på å komme frem før det ble mørkt. Small Nest slo følge samtidig, men fortsatte videre etter at vi tok av til Port Stephens. De ville seile direkte til Gold Coast, hvor William's far nå kommer på besøk fra Belgia. Han er ikke så glad i å fly, så han har faktisk seilt i 3 mnd på en Wallenius-Wilhelmsen båt, for å besøke sin familie i Australia:-)

På samme måte som Sydney Harbour og Pittwater, - er Port Stepens også en av de få naturlige havner langs New South Wales kyst, som er lett tilgjengelig i allslags vær og gir le for alle vindretninger. Byen er et populært feriemål, for bl.a. sportsfiskere, dykkere, og surfere. Dette tross farvannets andre gjester, som i tillegg til Delfiner, Hvaler og Hval hai også omfatter Great White og Bull Shark...

Port Stephens har en hyggelig fiskehavn som i dag domineres av charterbåter som betjener turistnæringen. Vi stoppet her også fordi dette er det eneste stedet vi kunne få nytt batteri på Mads sin dykkekomputer/klokke, - og vi fikk ordnet dette på 2 dager:-) Vi fikk også bestilt noen reservedeler vi trenger til motoren hos en Yanmar forhandler i havnen. I påvente av dette bestemte vi oss for å finne en bra ankringsplass for et par dager. Først prøvde vi å legge oss ved Jimmy's Beach, som er en kilometer lang og hvit sandstrand som ligger på nordsiden av innseilingen til Nelson Bay. Da det blåste litt vel mye, bestemte vi oss for å gå til Fame Cove, som ligger et 5-6 nm lenger inn i bukten. Senere fikk vi høre at en jente var blitt angrepet av hai ved Jimmy's beach samme dag!! Samtidig fikk vi også høre at Fame Cove tidligere ble kalt Shark Cove. Det lå nemlig et slakteri her som slapp slakteblod rett ut i sjøen... Det ble ikke så mye bading der heller kan man slå fast:) Imidlertid fikk vi stadige besøk av en flokk delfiner som har tilhold der nå. Uansett - et vakkert sted!

Fredag var alt kommet på plass av bestilte varer, og vi dro inn i havnen og fikk bunkret vann og diesel. La oss for anker utenfor, og gjorde alt klar for nok en tidlig seilas lørdag morgen. Nå lå en annen kjent båt her, Tutatis fra Brasil, som vi har truffet med jevne mellomrom siden Karibien.

05.00 satte vi igjen ut på havet, med kurs for Coffs Harbour. Vi fulgte en armada med sportsfiskebåter ut av Port Stephens i stummende mørke. Heldigvis var været bra, og med kartplotter og radar var det ingen problem å finne veien ut på havet. Etter hvert som dagen grydde, økte vinden på, og vi kunne sette seil. I noen timer på formiddagen gjorde vi 8 kn med vind, strøm, og svell med oss:-) Nå har vinden avtatt, og vi motrer med 0,5 - 1 kn motstrøm... Men har ikke noe problem med å holde farten til å nå Coffs i løpet av dagen i morgen. Tutatis ligger en times tid foran oss, og skal samme vei, så da har vi selskap på VHF'en. I Coffs Harbour blir det gjensyn med familien på Sunboy, som vi ikke har sett siden Tonga. Gleder oss:-)

Og, vi som dere hjemme, skal forhåpentligvis få sett en stooor og fuuuull måne i natt...

Nå er det middag!

Leaving Sydney...

It's been four months since we arrived in Sydney Harbour last November, and now it's time for us to leave this beautiful city! Sydney is the first long stop we have had on this journey so far, and even though four months have passed by so quickly, we have meet so many lovely new and old friends here, and we have learned to know this magnificent place better than any other city we have visited in the world, - only, of course, with the exception of our home town Oslo.... And speaking of home towns, we could actually see ourselves living here for good! You never know - as the famous actor/governor says - I'll be back!

Thanks to Astrid and Simon we got the best berth we could ever dream of for Go Beyond while we became landlubbers to discover Sydney and New South Wales. And thanks to Ole (or Olly as they say here) we got to stay in his wonderful condo at the heart of the metropolis - namely Kings Cross!

Matt and Tania took us to their farm in the Blue Mountains, we have been in the woods of St Ives, at Torunn and Foads, - and Rune and Live showed us the North Beaches of Sydney. Elins mother Ragna came to see both Astrid and Elin in November, and our two girls Thea and Kine, whom we had not seen for a year, came to visit us for x-mas and new years, and we got to show them some of Sydney as well.

We have seen the start of Sydney to Hobart on Boxing day and the fireworks on New Years Eve, both from our boat in the Harbour - we have been to museums, galleries and the Botanical Gardens, the Opera House and QVB, to the Fish Market, the Aquarium and the Zoo - and visited the suburbs Balmain, Bondi Beach, Crows Nest, Darlinghurst, Manly, Neutral bay, Newtown, Potts Point, Rushcutters Bay, Surry Hills, Woolloomooloo, and many, many more. And we have learned to appreciate the fine cuisine of Sydney. Mads will introduce Pork Belly to Norwegians who still thinks Ribbe is special…)

But most precious are the memories we have got through the people here. We really hope to see you all again soon! Astrid and Simon, Ole, Live and Rune, Matt and Tania, Torun and Foad, Jackie, John, Janie (and Joycie - vuff!), Oscar, Dorian and Tansy, Kat and Brad of Ghost, Sammy and Mike of Quartermoon, and the wild bunch of Stellamans on A Small Nest! We love you all for your hospitality and for making our stay in Sydney so fantastic!

All works on Go Beyond was ready today, and we left Balmain Cove Marina for good – at least for now…We got our new solar panels, and the rig is tuned for ocean sailing! Many thanks to Peter and his lads at Sydney Rigging for a great job, - and the same to Carl Hanley and his mates at Cosine Shipwright Services.

Before we said good bye to Astrid on the dock, we got some free drama involving the famous Sydney Water Police (we used to watch the series on Norwegian TV…)! We had found two suspiciously tied up dingys on our pontoon this morning, so we called Sydney Marine Rescue and reported this. After less than an hour, the Water Police arrived, and soon came a forensic expert to check the dingys for prints. The two dingys were stolen from the bay next to ours last night – and the owner of the $10.000 one came and was pleased to find his boat safe!

Bye, bye Sydney – we’ll miss you!

 

Elin and Mads

 

Forberedelser for videre seilas

Nå er det ikke lenge før vi skal ut å seile på havet igjen! Etter at vi kom tilbake fra New Zealand flyttet vi ut i båten igjen, og vi har gått over ting som trengs ordnet før vi drar videre. Vi har hatt båten på land, og sjekket skrog, ror, propell, baugpropell, anoder, osv. - og fått vasket bort en anselig mengde groe, som har satt seg siden vi kom til Sydney. Vi bruker en type bunnstoff som består av epoxy iblandet kobberpulver, CopperCoat, og som har fungert veldig bra siden båten var ny i 2008. Produsenten markedsfører med at den har en levetid på 10 år, men vi er fornøyd om den holder 5... Men for å få tilbake effekten av kobberet har vi nå vannslipt hele skroget med 240 papir, slik at kobberet blir effektivt igjen. Det ser i alle fall veldig bra ut, og forhåpentligvis skal vi nå klare å holde skroget rent ved å vaske for hånd en gang i blant.

Det er to ting vi har savnet av utstyr om bord, som vi nå ordner før vi drar fra Sydney. Det viktigste er solcellepaneler. På seilaser over 2 døgn har vi måttet kjøre dieselgeneratoren minst et par timer daglig for å dekke forbruket av strøm. Vi ville absolutt ikke vært foruten den generatoren, både fordi den er en reserveløsning, og at den dekker akutte behov for 240V, - men vi har sett at båter som utnytter solenergien med et godt anlegg, stort sett kan dekke sitt behov for strøm under seil. Vi har jo også vindgeneratoren, men denne gir nesten ingenting når vi seiler med vinden.

Så nå venter vi på et skreddersydd anlegg av 3x65W BP paneler, som skal monteres mellom mastene på akterspeilet (de satellittantennen og vindgeneratoren sitter på). På papiret skal disse kunne gi 195W/12V= ca. 16A så lenge solen står høyt på himmelen. Det blir spennende å se!

Vårt neste ønske var en grill! Vi snakker da om en gassgrill, som forsynes av samme propan som vi allerede har om bord. Dette er nå ordnet, ved at en profesjonell montør har laget en T-kobling til et gassuttak på akterspeilet. Grillen er ikke kommet ennå, men festeanordningen på pushpiten er på plass. Vi har samtidig kassert 3 gamle, stygge og rustbefengte, franske gassflasker - til fordel for 2 nye australske flasker. Sistnevnte er større, og passer perfekt i det tiltenkte rommet under benken bak styrbord ror:-) I Australia er også kravene til gass om bord i lystbåter mye strengere en hjemme. Så vi benyttet anledningen, og fikk montøren til å bytte ut gummislange og slangeklemmer (mellom flaskeventil og fastmontert anlegg) til en skikkelig slange med skrukoblinger.

Vi har også hatt profesjonell rigger om bord, for å sjekke riggen for slitasje. De avdekket flere brudd i kordeler på akterstaget, som skyldes et stresspunkt der wiren gikk gjennom en blokk i mastetoppen. For å forebygge slitasje på nytt stag, er nå hjulet i blokken byttet med et større. Vi hadde nok ikke oppdaget denne slitasjen selv, så vi er glad for at vi spanderte en sjekk!

Ellers er båten vasket og polert, og skinner som ny! Det er faktisk ikke tull, - alle som kommer om bord av andre seilere mener vi seiler rundt i en utstillingsbåt:-) De mener nok at vi har en slags rydde- og ordensmani, - mens vi bare synes vi holder skuta passelig ship-shape. Sånn sett er det nok lettere når man bare er to... Nå gjenstår service på motor og generator, og litt småting før båten er klar!

Vi har allerede handlet inn det meste av proviant for perioder til havs og til anker en stund fremover, og i dag fikk vi også tak i det meste av kart og pilotbøker som trengs for Great Barrier Reef og videre.

Vi har begynt å ta avskjed med gamle og nye venner her i Sydney, noe som ikke bare er lett. Søndag hadde vi besøk om bord av Ole (som har vært vår elskverdige husvert i 2 måneder) og Oscar (elev på CON hvor Ole jobber), som var veldig, veldig, hyggelig! Og i går hadde vi avskjedstreff på den lokale pub’en med Matt og Tania (fra farmen), sammen med Astrid og Simon. Det blir nok noen runder til før vi klarer å rive oss løs herfra:-)

Lørdag var vi på middag hos Small Nest, til vår store glede ser det ut til at de har bestemt seg for å følge samme rute som oss. Vi har bestemt oss for å seile fra Darwin og gjennom Det indiske Hav til Sør Afrika. Vi vurderte lenge om vi skulle seile Indonesia og Rødehavet, - men de siste ukers tydelige eskalering i piratvirksomhet gjorde avgjørelsen enkel. Både den Amerikanske båten Quest, og danske ING, har som vi, antatt at det for mindre yachter fortsatt har vært trygt å seile til Adenbukten, - men det er tydelig at både opptrapping av den internasjonale styrken, og forsterket vakthold på handelsskipene har bidratt til at piratene søker enklere og mindre bytte! Det hjelper heller ikke at enkeltpersoner går ut i media med lite gjennomtenkte uttalelser, som f.eks. hvordan piratene bare skal kunne henrettes på stedet! Vi vil følge situasjonen nøye, og dersom det skulle vise seg at piratene utvider sitt område mot våre seilingsområder, vil vi revurdere ruten igjen. Slik det ser ut nå er det flere båter vi kjenner til som skal samme rute som oss. Blant disse er Sør Afrikanske The Road, som vi traff første gang på Marquesas, og norske S/Y Empire som vi ennå ikke har truffet.

Vi får også gleden av å ta i mot to nye mannskap som mønstrer på Go Beyond når vi kommer til Darwin! Det er Rune Stubberud og Johanna Davidsson (vi kommer tilbake med en presentasjon av disse snart:-)), som blir med oss i 6 måneder fra Darwin til Cape Town. Det er en stor lettelse for oss å vite at vi ikke behøver å seile disse lange distansene alene. I tillegg til at det sikkerhetsmessig er en stor fordel å være flere en bare to om bord, blir det også veldig hyggelig å få selskap på Go Beyond:-)

Vi sender en stor takk til alle som har meldt sin interesse for å være med oss på turen videre!

 

Verd å nevne (synes noen) er vel at det også her om bord diskuteres regimeskifte; noen synes det er rettferdig å bytte på kapteinsrollen, mens andre ikke har lyst til å gi fra seg makten...