Musse og Rudolf's blogg

En stjerneklar natt på Atlanterhavet

Rudolf og Musse lå oppå jolla på fordekket og tittet
stjernene. Det var en helt klar natt og ikke en sky på
himmelen. Båten var nå midt ute i Atlanteren mellom Afrika
og Amerika, og hadde seilt over en uke siden den forlot
Kanarieøyene.

En perfekt halvmåne hadde lyst opp natten inntil den gikk
ned over horisonten i vest, der solen hadde forsvunnet seks
timer tidligere. Rudolf var forundret over hvor mørk det
kunne bli ute på havet, - og hvor klare stjernene samtidig
var på himmelen; "Hvor mange stjerner finnes det på himmelen
tror du Musse?", spurte han mens han forstatt stirret ut i
natten. Musse hadde jo vært mange ganger på havet før, men
hun synes fortstt det var like spennende å se på de fine
stjernene. "Det vet jeg ikke sikkert", svarte hun med
tankefull stemme, "men en gammel sjømann fortalte meg at det
finnes flere stjerner på himmelen, enn det finnes sandkorn
på alle verdens strender tilsammen." Rudolf snudde mot
Musse: "Tror du det er sant Musse, jeg synes det ser ut som
vi kan telle dem jeg." Musse tenkte seg litt om mens hun
tittet over himmelen først fra nord til sør, så fra øst til
vest. "Jeg tror du har rett Rudolf," sa hun, "jeg synes vi
skal prøve det! Hva om du begynner i sør, og teller til du
kommer til de stjernene der oppe." Hun pekte nesten rett opp
på noen stjerner som var spesiellt klare: "Det er
stjernetegnet Lille Bjørn," fortsatte hun, "og så teller jeg
fra nord og til Lille Bjørn. Etterpå kan vi legge sammen hva
vi har talt, og plusse på de syv stjernene i stjernetegnet -
vips så vet vi hvor mange stjerner det er på hilmmelen!"
Rudolf var tydelig imponert over vennen sin måte å løse
oppaven på og sa mens han tittet bort på Musse: "Du er den
smarteste jeg vet Musse, - jeg tror kanskje vi kommer til å
bli berømte vitenskapsmenn, når vi nå kan fortelle verden
hvor mange stjerner som finns på himmelen." Dette hadde ikke
Musse tenkt på, men hun synes det hørtes ganske rimelig ut
at de ville bli berømte etter å ha løst en slik oppgave. Hun
nikket og sa sa: "Kom igjen da Professor Rudolf, vi setter i
gang med det samme, - for dette kan ta tid." Rudolf synes
det var ganske kjekt å bli kalt professor, og svarte med et
lurt smil: "Skal bli Professor Musse, vitenskapen kaller!"

"Trehundreogfemtisyv, trehundreogfemtiåtte, trehundreog....
- du Musse," sa Rudolf etter å ha stoppet midt i tellingen,
"når jeg har talt en stjerne, synes jeg plutselig at det
dukker opp mange nye mindre stjerner rundt den. Skal vi
telle de også?" Musse hadde tydeligvis støtt på samme
problem: "Jeg tror nesten vi må det, men da tror jeg vi
kommer til å bruke nesten hele natten," sa hun mens hun
pekte mot den nederste delen av himmelen på sin side, "for
nå har jeg talt til femhundreognittien og har bare kommet
dit." Hun fortsatte og telle, men merket at Rudolf ble helt
stille. Før hun rakk å spørre hva det var, sa han: "Jeg kom
vist ut av tellingen jeg, for det ble så mange tall å huske
på." Musse smilte når hun snudde seg mot vennen og sa: "No
problem Professor, du teller jo høyt, så jeg husker at den
siste du talte var nummer trehundreogfemtiåtte." Rudolf var
tydelig lettet over at han slapp å begynne på nytt og lo når
han svarte: "Takk for det Professor Klisterhjerne."

Etterhvert ble himmelen mørkere og fler og fler stjerner til
syne. Til slutt kunne Musse og Rudolf se store skyer av
bittesmå stjerner uendelig langt borte. "Dette blir værre og
værre Musse," sa Rudolf fortvilet, "som nybakt Professor vil
jeg nå påstå at det er en umulig oppgave å telle alle
stjernene!" Musse var tydlig lettet over at Rudolf var
kommet til det samme som hun også hadde tenkt: "Professor
Rudolf," sa hun høytidelig, "i vitenskapens navn vil jeg
konkludere med at stjernetelling er en uløselig oppgave, og
at Det Transatantiske Instetutt for Numeriske Observasjoner
av Galaksen, altså TINOG, herved nedlegges." Rudolf lo så
tårene trillet av Musse sin uttalelse, og snart lå de begge
og hikstet etter pusten mellom latteranfallene. Men med ett
utbrøt Rudolf: "Se Musse, en stjerne som detter ned fra
himmelen!" Musse stirret opp der Rudolf pekte og så såvidt
siste lysglimt fra stjerneskuddet. "Når du ser en stjerne
falle, eller et stjerneskudd som man kaller det, kan
du ønske deg hva du vil Rudolf," sa Musse med hviskende
stemme, "men du må ikke si høyt hva du ønsker, for da går
det ikke i oppfyllelse.
"Oi, kan jeg det," det høres magisk ut," sa Rudolf og ble
helt stille.
"Har du ønsket deg noe nå?" spurte Musse etter en liten
stund. Rudolf svelget før han klarte å svare med en
forsiktig stemme: "Ja, det har jeg."
- Rudolf var glad for at det fremdeles var mørkt, så ikke
Musse kunne se at han rødmet...

QUIZ:

1. Kan du navnet på flere stjernetegn?
(Tips: noen er store og noen er små...)
2. Kan du tegne et av stjernetegnene du kjenner?
(Tips: Si til mamma eller pappa at du trenger
nye tegnesaker:-))
3. Hvor mange dager går det mellom hver fullmåne?
(En av måtene vi teller tid p er oppkallt
etter månen...)

Les mer om Musse og Rudolf på
http://www.sygobeyond.no/MusseogRudolfsinesider.html