Rodney Bay, St. Lucia

På tur i Karibien - The Pinã Colada Story

 

Ikke noe slabbedaskeri! Her skal det seiles! Etter å ha kommet inn etter 15 døgn, 21 timer 33 minutter og 1 sekund, klarte vi bare en hel dag i land i Rodney Bay, før vi igjen la ut for fulle seil.

 

I stedet for vestlig kurs ble kursen nå satt sydover. Første stopp var en liten lagune, Marigot Bay, som også ligger på St Lucia. En flott sandbanke med palmer på beskytter den lille lagunen. Det var trangt innerst i lagunen og etter litt om og men ble det til at vi tok en bøye litt utenfor selve lagunen da alle bøyene inne i bukten var opptatt. Helt OK for her ”ute” gikk det an å bade. Kvelden ble tilbrakt på den lille bar og restauranten Chateau Mygo. Meget hyggelig atmosfære og Happy Hour hele døgnet! Man betalte full pris, men fikk like godt 2 drinker i slengen. Her fikk vi smaken på Pina Colada...

 

Neste morgen bunkret vi og shoppet litt i de nye butikkene i havnen, før vi satte kursen videre syd. Vi planla å ankomme Wallilabou Bay på St Vincent slik at vi rakk toll og immigrasjonen som i følge guideboken var åpen mellom 17:00 og 18:00! Her hadde også noen av scenene fra filmen ”Pirates of the Carribean” blitt spilt inn, så dette hørtes spennende ut. Bunkringen tok imidlertid litt tid så vi kom litt sent av gårde og var ikke inne i bukten før etter mørkets frembrudd, ca. klokken 19:30. Litt spennende og vi ble liggende på en bøye med en tamp i land. Her var det litt skummelt, veldig, veldig mørkt. Flaggermusene suste rundt oss sammen med hoppende fisk og små ekle maneter med rosa tentakler. Restauranten var dekorert med tomme kister, og effekter fra Pirates. Blant annet med masten som Jack Sparrow skrittet over på brygga fra, da båten hans gikk under. Men Pina Coladaen var god her også den, bevares. En liten tur innom det andre bygget i bukta, nemlig Anthony's bar, tok vi med oss før leggetid. Han kunne spille Lars Klevestrand-cd for oss, det var en av hans yndlings-cd’er. Ellers fikk vi glimt på tv av de lokale musikerne, en med hyllest til Obama, og en annen som vuggende og lettkledt sang ”Sugar, sugar” i vannkanten.

 

Ny dag, ny havn, nå på øya Bequia, Port Elizabeth. Først her fant vi det grønne klare vannet vi forbinder med Karibien. Lars og Mads sa de ville ut å gå, trengte å bevege seg sa de, og la i vei 30 meter før de likegodt tok en drosje til Friendship Bay, mens Elin og jeg faktisk gikk rundt og kikket og smakte om Pina Coladaen var like god her på Bequia – og det var den. Lars og Mads fetter Erik Nissen Johansen har dekorert deler av hotellet Friendship Bay Resort. De traff eierne, Margit og Lars Abrahamson, og ordnet med at vi ble invitert til Cocktailparty på hotellet før vi spiste middag der. De hadde gjestekokk den kvelden, Bobbo Bergstrøm, oppfinner av Eurobbean cooking, som har en av de beste restaurantene på St. Lucia, The Edge i Rodney Bay.

 

Neste stopp var Mustique. Helt fantastisk bukt! Basil’s bar er visst berømt, og etter bading og lunsj bestående av verdens beste hamburger og to Pina Coladas – ja, de var også gode – tok vi en drosjesightseeing rundt på øya for å se på de flotte husene til Mick Jagger, Tommy Hilfiger og Shania Twain. Elin som har røpet at hun elsker country ble nok litt skuffet når verken Shania eller en annen av hennes favoritter, Jack Migger, var der. Men vi traff en stor skilpadde som var ute og gikk en ettermiddagstur. Mustique var herlig! Flotte strender, nydelig vann og hyggelige folk.

 

Dagen etter dro vi til Tobago Cays, et korallrev med et par små ubebodde øyer ute i havet. Turkisgrønt klart vann, skilpadder, snorkling og bading. Paradis! Etter å ha vært noen timer ute på revet dro vi til nærmeste øy Mayreau og Salt Whistle Bay. Så utrolig flott her også. Stranden var ganske så øde, men bred og fin i en passe stor bukt med noen få båter. Her fikk vi servert lokal fisk, Red Snapper som smakte utrolig godt på en restaurant med murt stenbord og benk. På utsiden av bukta stupte pelikanene etter fisk.

 

Vi skulle egentlig bli en dag til her på Mayreau, men da vi våknet neste morgen var det mye regn, og planen var å ha en dag på stranden. Men det er ikke så moro i regn, så da la vi ut igjen. Riktignok bare noen få nautiske mil over til neste og siste øy på turen, Union Island og hovedstaden Clifton. Her kom vi til en ”ekte” øy der folk bor og jobber og lever. Her fant vi et flott fargesprakende frukt- og grønt-market hvor vi kjøpte deilige tomater og fantastiske avocado. Disse kunne fortjent en hel side med beskrivelse, men for å gjøre det ”short’n sweet”, de beste som finnes! Vi spiste på en artig restaurant der det var mange lokale fiskere som spiste fiskesuppe av store boller. Lars og Anne smakte på noe det spises mye av i Vest India, nemlig konkylie. Det hadde en klar sjømatsmak, kanskje ikke så rart, og kunne minne litt om hummer i smaken. Anne var litt redd for at det skulle være som en stor buse, men kjøttet var fast og fint, nesten som kjøtt. Men er nok ikke sikker på at jeg vil spise det igjen. I Clifton var det også fantastisk å bade, flere små rev inne i bukta hvor Mads og Lars snorklet.

 

Rastløse som vi er fant vi ut neste morgen at det også skulle være en flott bukt på den andre siden av Union Island, nemlig Chatham Bay. Dit dro vi etter frokost og hadde en fantastisk dag på stranden med lunsj hos Tim og Peter der vi skrapte sammen våre siste mynter. Elin og Anne lå på stranden – endelig! I noen meget godt brukte solsenger, mens Lars og Mads snorklet igjen. Vi hadde dessverre ikke nok penger igjen til noen Pina Colada.

 

Klokken 16.00 heiste vi seil igjen for siste gang for Lars og Annes del, og hadde en nattseilas tilbake til St. Lucia og sivilisasjonen. Vi ville så gjerne få oppleve en siste gang hvordan det var å bli vekket midt på natten til nattevakt, og for ikke å glemme sjøgangen vi hadde i bena over Atlanteren åtte dager tidligere.

 

Lars og Anne mønstrer av nå i Rodney Bay, St. Lucia. En hvit jul venter dem hjemme hos sine respektive familier. 

 

Lars og Anne takker Mads og Elin for et fantastisk eventyr. Først den på mange måter strabasiøse men også flotte og raske overfarten over Atlanteren, så en fantastisk uke sydover her i Karibien. Elin og Mads er verdens rauseste, hyggeligste, greieste og morsomste vertskap! Det er bare å begynne å jobbe overtid, og spare penger for kanskje å få kunne være med på en tur til før to og et halvt år har gått, og de er hjemme igjen i Norge. Dette kommer vi til å leve lenge på og drømme om når mørke og vinterkulde igjen har satt seg i kroppen. Tusen takk for at dere har gjort det mulig for oss å få være med på en liten bit av eventyret!

 

Anne og Lars